Kjære UNN, takk for jobben dere gjør. Man kan aldri betale dere tilbake. Men man kan ta hverdagen tilbake. Og man kan leve. Takket være dere. Takk!

Jeg ble syk. Veldig syk. Fra legevakten på Storsteinnes gikk det raskt til UNN i Tromsø med ambulanse. Jeg ble innlagt sent en aprilnatt, og statusen ble satt til kritisk. Tilstanden gjorde at jeg ble operert raskt, og deretter lagt i kunstig koma. Men jeg var aldri alene. I tillegg til nærmeste familie, var jeg alltid omringet av helsepersonell. De gjorde det de kunne for meg. Alt fra akuttmedisinsk hjelp, til pleie og omsorg. Og jeg er evig takknemlig. Evig.

Det ble flere operasjoner underveis. Dagene og ukene gikk. Men tiden gikk sakte for de rundt meg. De visste ikke, og de måtte kjenne på følelsen av å kanskje miste meg. Ville jeg overleve hver operasjon? Ville jeg takle trykkammer fire ganger? Jeg overlevde. Jeg greide alt. Jeg lå på isolat. Men den som må stå på utsiden, må kjenne på hver en redsel, hver en frykt. Hver en nerve i kroppen som skjelver i uvisshet.

De ble fulgt godt opp på intensiven, mine nærmeste. Hver dag fikk de god informasjon om statusen min, og hva legene gjorde for å redde meg. Noen dager gikk det framover. Andre dager tilbake. De måtte se meg ligge koblet til maskiner og slanger. De måtte fordøye synet av sin aller kjæreste kjempe for livet. De kjente på dialogen med helsevesenet, og behøvde all den støtten og varmen de kunne få. Å sitte ved sengekanten og be om at sin mor, sin kone, sin svigermor må få leve, er vanskelig. Det er å ha en sterkere kraft bak seg, pustende i nakken. Man velger å ikke tenke de mørke tankene, men det er der – bak deg. Og man lukker øynene mens man tappert tørker tårene sine. Det skal ikke få vinne. Man vet det er en sjanse, men man må bare håpe og tro. Den dag i dag har de sine synsinntrykk av meg festet på netthinnen. En fremmed i sengen. Noe de fortsatt jobber med å bearbeide.

Jeg overlevde. Det ble klart etter to uker. De ville ikke miste meg, mine nærmeste. Alle deres bønner var blitt hørt. Alle deres lange dager med min hånd stille i sin hadde hjulpet, på sitt vis. For tro kan flytte fjell. All tøff og intensiv hjelp av personell på UNN hadde gjort at det ikke var min tur denne gangen.

Jeg husker så lite av denne tiden. Det føles som en drøm, og drømte gjorde jeg nok. Jeg var ikke tilstede i tre uker, men en dagbok lagd av helsepersonellet tilsier at jeg kjempet for livet. Både leger, sykepleiere, hjelpepleiere, fysioterapeuter, ergoterapeuter og annet helsepersonell gjorde alt for at jeg skulle ha det så bra som det var mulig. De tok vare på meg, og de tok vare på mine dyrebare og nærmeste. Jeg er evig takknemlig.

Den fjerde uka husker jeg litt av. Takket være dagboken kan jeg lese litt av det jeg ikke husker. Det er tøft å ta inn i ettertid. Å innse at man holdt på å dø er vanskelig. Å innse at man nærmet seg slutten, er vanskelig å beskrive. Å vite at familie og venner var redd de mistet meg, kanskje enda verre. Midt oppi alt så helsepersonellet til at vi hadde alt trengte. Jeg fikk helsehjelp for å overleve, og mine nærmeste fikk støtte. Takk for ordene som direkte og brutalt ærlig ble notert ned underveis. De er en del av min prosess i ettertid. Og en del av resten av min tid som frisk.

Med tiden ble jeg sterkere. Alltid fulgt opp til punkt og prikke, og fikk mye stell og omsorg. Jeg minnes fotspa, noe som føltes himmelsk. Takk, det var lite for dere på UNN, men utrolig stort for meg.

Kjære alle på UNN Tromsø. Takk for deres høye profesjonalitet. Takk for tekst og bilder som dere tok dere tid til å forevige mens jeg kjempet for livet. Takk for min følelse av å bli tatt godt vare på da jeg våknet fra koma, og jobbet meg tilbake til livet. Jeg bearbeider fortsatt, og dagboken hjelper meg.

I slutten av mai ble jeg overført til UNN Harstad avdeling rehabilitering for opptrening. Jeg hadde mistet evnen til å gå, og måtte lære dette på nytt igjen. Men fokus på fag var høyt der også. Helsepersonellet visste hva de gjorde. De visste hva jeg behøvde, og hva jeg trengte for å komme meg tilbake til hverdagen igjen. Veien kan være lang når man har hatt døden pustende i nakken. Men med mye god hjelp kommer man seg langt likevel. Jeg vant livet tilbake, og UNN Harstad fikk meg opp på beina igjen. Både vanlig pleie og opptrening var fantastisk. I tillegg til de nydelige brødene deres, da jeg fikk lov til å spise vanlig mat. Kjære helsepersonell, DERE er fantastisk!

Mine nærmeste opplevde ingenting annet enn god støtte og oppfølging der og. Akkurat som i den første og kritiske fasen. De besøkte meg en gang i uken mens jeg var på rehabilitering, og helsepersonellet passet alltid på å tilpasse min opptrening til etter tiden med familien. Det var aldri et problem, og det verdsettes høyt av oss alle.

Jeg fikk dra hjem to uker før tiden, pga godt resultat på opptrening. Tiden hjemme har gått veldig fint, og jeg jobber så godt som jeg kan med å bli sterkere. Og jeg kan fordi jeg har opplevd et solid grunnlag på UNN både i Tromsø og Harstad.

En liten hilsen til lege Lisa Bjerke i Harstad: Det ble en tur til Jarelvvatnet i høst. Tusen, tusen takk til begge sykehusene. Vi er både takknemlige og rørte over god pleie og godt stell i totalt to måneder. Mitt totale inntrykk av begge sykehusene er at de er der for den enkelte. Både jeg og resten av familien følte at absolutt alle gjorde hva de kunne for at oppholdet skulle bli så bra som mulig. Det ble jo også slik at enkelte personer fikk jeg ekstra god kontakt med. Skal prøve å få til besøk på avdelingene i Tromsø etterhvert.

Jeg er full av takknemlighet, mer enn jeg noensinne kan beskrive. Disse ordene jeg forfatter her, er fra meg og direkte til dere. Takk for at dere hjalp meg. Takk for at dere ga meg livet tilbake i gave. Takk for at dere tok vare på mine aller nærmeste da de var på sitt aller mest sårbare. Da de trodde de mistet meg, og ikke kunne annet enn å holde meg i hånden og be.

Kjære UNN, takk for jobben dere gjør. Man kan aldri betale dere tilbake. Men man kan ta hverdagen tilbake. Og man kan leve. Takket være dere. Takk!

Jorunn

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Et innlegg i den pågående debatten om PCI-behandling til befolkningen i Nord-Norge.

2
503

Verden over arrangeres Equal Pay Day (likelønnsdag) for å markere den globale uretten som ligger i at kvinner tjener mindre enn menn. Unio har valgt å markere Equal Pay Day den 18.

0
43