For meg er Kvinnedagen en dag som minner meg på alt som er gjort og alt jeg ikke må ta for gitt.

Jeg startet uken med å se første episode av BBCs produksjon som går på NRK for tiden, “Kvinnens historie”, der jeg blant annet fikk høre at tildekking ved sjal kom 2000 år før Islam, som et middel for undertrykkelse av kvinner. Der jeg lærer at den første byen som noen gang er oppdaget bar preg av å være komplett likestilt, og at det derifra stort sett gikk nedover i noen tusen år.

Deretter kom e-posten fra FN-sambandet, der jeg får beskjed om at  16 millioner jenter i alderen 6-11 år aldri vil få sjansen til å gå på barneskole for å lære å lese og skrive. Tallet har nesten blitt blasert. Jeg har hørt det så mange ganger at jeg nesten tar meg selv i å flikke forbi det og legge e-posten i papirkurven. Men bare nesten. Jeg stopper nemlig opp, og våger å ta det inn. Da kommer det følelser jeg normalt prøver å holde under overflaten. Jeg blir sint og frustrert, mens jeg kjenner litt på hvor absurd det er at retten til utdanning fordeles på bakgrunn av kjønn i 2016.

Uken fortsetter, og jeg hører på E24s ukentlige podcast at det diskuteres familiepolitikk. Tina Bru satt en støkk i meg da hun fortalte om hennes venn, den vestlandske bedriftslederen som sa at når det i CV-bunken dukket opp en 29 år gammel kvinne uten barn, så gikk den rett i søpla. Sannsynligvis kom hun til å få 2-3 barn i løpet av 10 års tid, og hun kom til å være mer borte enn på jobb. En 29 år gammel mann? Null problem. Det varmet meg å høre historien om Karin Stoltenberg som på 70-tallet ble bedt om å utforme familiepolitikk. “Hva er det?” spurte hun. “Jeg vet ikke, men vi kommer til å trenge det”, sa Inger Louise Valle, den eneste kvinnen i Bratteli-regjeringen fra 1971. Resultatet ble blant annet likestillingsloven, abortloven og partnerskapsloven. En politikk som har lagt grunnmuren for et av de viktigste samfunnsøkonomiske fordelene i landet vårt – vi har begge kjønn i arbeid.

Når jeg kjenner på verdens urettferdighet som verst, bruker jeg å se på foredrag av statistiker Hans Rosling. Han som sier at “det går faktisk fremover, selv om vi bare hører om det forferdelige”. Og det gjør det, men det betyr ikke at man er i mål. I Norge handler det mye om å tenke den ekstra gangen over hvorfor vi tenker som vi tenker. Hvorfor er det “ingen godt nok kvalifiserte kvinner” til topplederstillinger rundt om i landet? Hvorfor har det seg sånn at vi vurderer karrierekvinner- og menn så ulikt? I undersøkelsen fra Markedshøyskolen og tankesmien Agenda fra 2015 vurderte studentene den samme historien. Noen ble presentert for entreprenøren Hans, noen for Hanna. Studentene vurderte Hans som en kjernekar og Hanna som egoistisk. Den ene ville de ansatt, den andre ville de ikke en gang ta en øl med etter jobb.

For meg er Kvinnedagen en dag som minner meg på alt som er gjort og alt jeg ikke må ta for gitt. En tid det er viktig å få den lille påminneren om alt på en gang. Det er dagen der jeg bryr meg om likestillingspolitikk og fedrekvote i Norge, mens jeg går under parolen “rett til utdanning for alle verdens jenter” i 8.mars-toget – alt med håp om at Hans Rosling får rett. Vel vitende om at det kommer til å kreve engasjement fra mange, over hele verden, også i morgen.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
276

Regjeringen forsikrer at norsk forsvars- og utenrikspolitikk er i sin skjønneste orden i en «uforutsigbar» og «komplisert» verden.. Sist ute var tidligere forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i Adresseavisen 16.10.

2
90