Det juridisk interessante spørsmålet er ikke om den nye Tanaavtalen er i strid med menneskerettighetene, for dette er åpenbart. Spørsmålet er hvor sterkt rettsvern menneskerettighetene egentlig har.

Den mektige Tana-elva, på grensen mellom Norge og Finland, har vært gjenstand for konflikt det siste året. Elvedalen rommer en rik natur- og kulturarv som er unik i verden, men også sårbar. Her er gyteplassene for verdens rikeste populasjon av vill atlantisk laks. Her er også det tradisjonelle kjerneområdet for den elvesamiske kulturen. De lokale samene har drevet bærekraftig fiskeri i uminnelige tider, helt til veiutbygging på begge sider gjorde statene i stand til å sette makt bak sine papirlover. Konkurransen mellom statene har brakt forvaltningen av fisken ut av likevekt. Resultatet er at endel biologer nå mener laksebestanden kan være truet, og at vi må være føre var med regulering. Ganske nylig kom Norge og Finnland endelig fram til en slags ”enighet” – men uten å ta hensyn til hva internasjonal folkerett faktisk sier om forvaltning av felles natur- og kulturarv på tvers av landegrenser – spesielt i et urfolksområde.

Menneskerettigheter

Menneskerettighetene har status som grunnlov både i Norge og Finnland, om vi skal tro den ferske fagboken Menneskerettighetene og Norge. Likevel har majoritetsbefolkningen lite kunnskap om hva dette innebærer.

Menneskerettighetene krever blant annet at hvis en folkegruppe har blitt utsatt for systematisk statlig diskriminering, men likevel har greid å opprettholde faktisk bruk av naturen, så er statene forpliktet til å gi tilbake bruksrettigheter som statene har forsøkt å ta fra lokalbefolkningen (ICCPR §27, ICESCR §1, UNDRIP og ILO168). Det er klart at samene i Tanadalen har en slik rett til beskyttelse. Dette betyr at lokalbefolkningen har førsteretten til å høste av naturen, framfor tilreisende utenfra dalen. Det betyr også at lokalbefolkningen har rett til å koordinere hvilke grupper av fiskere som skal redusere fisket slik at både fiskebestanden og fiskeriene forblir bærekraftige.

Derfor har lokalbefolkningen mobilisert for en rettslig prøving av den nye Tanaavtalen mellom Norge og Finnland. Kanskje kan lokalbefolkningen søke støtte hos Den europeiske menneskerettsdomstol og hos FNs menneskerettighetskomité. Finnes det juridiske institusjoner som kan beskytte minoriteten mot overgrep fra stortingsflertallet? Det juridisk interessante spørsmålet er ikke om den nye Tanaavtalen er i strid med menneskerettighetene, for dette er åpenbart. Spørsmålet er hvor sterkt rettsvern menneskerettighetene egentlig har.

Naturforvaltning

I prinsippet skal bærekraftig naturforvaltning være kunnskapsbasert, både på finsk og norsk side. Dessverre er det mange som har uvitenskapelige forventninger om vitenskapens ufeilbarlighet, og som mangler kunnskap om hvilken rolle folkelig og tradisjonell kunnskap skal ha i følge loven.

Når det gjelder laksebiologi, har Dagbladet og Morgenbladet belyst hvordan politiske og økonomiske interesser begrenser hvilke spørsmål biologene kan prioritere å undersøke. Når det gjelder Tanaelva har forvaltningen på norsk side trukket bastante konklusjoner på grunnlag av en fangststatistikk som er beheftet med særdeles høy grad av usikkerhet. Finske myndigheter har heldigvis investert i en lokal forskningsstasjon, med blant annet undervannskameraer, som har medført at datagrunnlaget er blitt noe mindre dårlig. Det fins indisier på at noen av laksestammene i elva kan være truet. Selv om dette ikke beviser at det er noen krise, så kan man heller ikke motbevise en slik hypotese. Derfor ønsker noen å være føre var med regulering. Men fordeling av byrden er et menneskerettslig spørsmål.

Når det gjelder folkelig og tradisjonell kunnskap, er denne ikke alltid mer usikker enn vitenskapen. Kanskje er fiskernes observasjoner mindre systematiske, men til gjengjeld er de hyppigere. Fiskere og feltbiologer har derfor ofte hatt et nært samarbeid i Tanaelva – i alle fall i perioder der statsbyråkratene ikke har insistert på å trekke sine egne bastante konklusjoner basert på usikre data.

Statsbyråkratenes bastante konklusjoner er uvitenskapelig bruk av data, og deres teknokratiske ovenfra-og-ned-holdning er i strid med loven. Århus-konvensjonen sier at lokalbefolkningen har krav på informasjon og aktiv medvirkning. Dette kommer i tillegg til urfolks menneskerett til å bli konsultert om bruk av deres lokale ressurser. For et grensevassdrag som Tana, blir Århus-konvensjonen spesielt viktig som en del av EUs vannrammedirektiv. Lokale samiske organisasjoner kan kreve å bli involvert i den regionale forvaltningen av biodiversitet under direktivet, og kanskje kan de søke støtte fra EU-kommisjonen for å oppnå dette. Spørsmålet er ikke om lokalbefolkningen har Århus-konvensjonen på sin side, men hvor sterkt rettsvern denne har overfor teknokraters bastante bruk av biologiske data.

Veien videre

Vi venter i spenning på hva Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har å si om lovligheten i regjeringens gjennomføring av forhandlinger om forvaltning av grensevassdraget. Deres finske motpart har i alle fall pekt på en del juridisk betenkelige sider ved prosessen. Nå som den gamle regjeringen blir sittende på norsk side, er det fare for at det kan gå prestisje i deres feilaktige politikk for forvaltning av Tanaelva, men vi får håpe de blå-grønne tar til fornuft i denne sak. I alle fall er det god sosialliberal politikk å respektere menneskerettigheter og miljøvern, for å beskytte mot teknokratisk arroganse. Hvis ikke det blir åpnet for nye forhandlinger om Tanaelva, kommer regjeringene i de to statene til å være ansvarlige for flere nye år med rotete og lite bærekraftig forvaltning – hvis da ikke den samiske lokalbefolkningen krever sine territorielle rettigheter, og tar det ansvaret som sentrale myndigheter så langt har vært uvillig til å ta.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I en leder skriver Nordlys at stortingsflertallet i juni fikk vedtatt en produksjonsavgift på oppdrettsfisk. Det kan se ut som om avisa har leid inn SVs Torgeir Knag Fylkesnes til å være lederskribent.

0
46