Valgdeltakelsen er en sentral faktor for legitimiteten til de valgte, og for å synliggjøre tillit mellom folket og politikerne som styrer på våre vegne. Foto: Stortinget

Ti råd for økt valgdeltakelse

Jeg regner meg som et «politisk dyr» og har høy interesse for politikk. Men etter at jeg for fire år siden gikk ut av Stortinget ble jeg overrasket over meg selv ved at jeg svært sjelden orket å høre på en hel sending av det 15 minutter lange Politisk kvarter på NRK P2. Jeg fant mange av debattene helt uinteressante, skriver tidligere stortingsrepresentant Øyvind Håbrekke.

Etter at jeg for fire år siden gikk ut av Stortinget ble jeg overrasket over meg selv ved at jeg svært sjelden orket å høre på en hel sending av det 15 minutter lange Politisk kvarter på NRK P2.

AP fikk ikke 33 prosent ved siste kommunevalg. Bare en av fem stemte på landets største parti. 13,8 prosent stemte på partiet som har statsministeren.

Valgresultatet for de enkelte partiene oppgis normalt i prosent av de som benyttet stemmeretten. Når man regner med hjemmesitterne får man derimot et litt annet bilde av legitimiteten til våre folkevalgte.

Stortingsvalg har vanligvis høyere oppslutning enn lokale valg. Ved forrige valg fikk AP 24 prosent av alle stemmeberettigede, Høyre fikk 21 prosent.

Vi har de siste årene opplevd flere protestmarkeringer fra velgere i vestlige land. Årets stortingsvalg er spesielt fordi det finner sted i en tid hvor demokratiet settes på prøve i større grad enn før, også i vår egen kulturkrets. Det ser vi både i USA og i europeiske land.

Avstanden mellom de valgte og folket har blitt tydelig. Det er om mulig enda viktigere enn før å vise at folkestyret virker – og at de valgte har folkets tillit.

Valgdeltakelsen i Norge er ikke spesielt høy i europeisk målestokk og har vist en fallende tendens de siste 50 år. De siste stortingsvalgene har imidlertid vist en svak stigning og ved siste stortingsvalg var deltakelsen 78,3 prosent. Kommunevalg har tradisjonelt lavere oppslutning. I 2015 var deltakelsen helt nede i 60 prosent.

Valgdeltakelsen er en sentral faktor for legitimiteten til de valgte, og for å synliggjøre tillit mellom folket og politikerne som styrer på våre vegne.

Vi står foran en valgkamp. Valgkampen representerer en unik mulighet fordi politikerne får en kontaktflate med velgerne og møter en interesse de sjelden opplever. Derfor er deres opptreden de siste ukene før valget avgjørende for deres tillit og omdømme.

Jeg regner meg som et «politisk dyr» og har høy interesse for politikk. Etter at jeg for fire år siden gikk ut av Stortinget ble jeg overrasket over meg selv ved at jeg svært sjelden orket å høre på en hel sending av det 15 minutter lange Politisk kvarter på NRK P2. Jeg fant mange av debattene helt uinteressante.

Etter å ha prøvd å forstå hvorfor et levende politisk interessert menneske som meg selv ofte ikke vil bruke tid på å lytte til politiske debatter, gjør meg noen tanker om hvorfor 800 000 stemmeberettigede voksne nordmenn ved forrige stortingsvalg ikke markerer sin støtte til demokratiet ved å avgi stemme på valgdagen. Ved forrige kommunevalg var det samme tallet 1,6 millioner.

Det er mange årsaker til at velgerne blir sittende hjemme på valgdagen, og det er ikke politikernes ansvar alene. Det er velgernes ansvar å delta, også når de er misfornøyde med alternativene.  Politikerne kan likevel med sin opptreden øke interessen for politikk, men også bidra til å svekke den samme interessen - I verste fall sette politikken i vanry.

Her er ti råd til norske politikere for å bidra til økt valgdeltakelse:

  1. Få fram reelle forskjeller mellom partiene – men ikke overdriv. Det er generelt relativt små forskjeller på partiene i Norge. Det er fristende å varsle katastrofe dersom motstanderne vinner valget. Dersom du bruker sterke ord om konsekvensene av andre partiers politikk, plikter du å forklare og begrunne dette svært godt.
  2. Ikke trekk dine motstanderes motiver i tvil. Du kan tenke hva du vil om politiske kollegaers moral, men du er mest tjent med å forklare hvorfor du mener deres verdivalg ikke er de rette. Om du argumenterer godt for det, så er velgerne smarte nok til å trekke konklusjonen selv. Karakteriserer du motstanderens moral er det ofte du som mister sympati.
  3. Beskyld ikke motstandere for løgn. Det er svært sjelden at norske politikere lyver. (Det forekommer dessverre til tider i skoledebattene.) Gale gjengivelser og upresise påstander om andre må ofte skrives på kontoen for temperatur og øyeblikkets iver. Beskyldningen om løgn slår tilbake på deg selv, og hele politikerstanden.
  4. Konkurransen om hvem som bevilget mest til vei og bane, barnehage og sykehus er ikke bare forvirrende og vanskelig for velgerne å bedømme. Den er uinteressant. Det er de ideologiske forskjellene, eller retningen om man vil, innenfor skole, helse, utenriks og samferdsel m.m som er interessante og setter velgerne i stand til å ta stilling til hvem de skal stemme på.
  5. Er du i opposisjon, bør du ikke falle for fristelsen til å gå inn for forslag du og partiet ditt ikke greier å gjennomføre i regjering.
  6. Vis deg troverdig - ikke bare ord for ord men også med de forventningene du skaper. For eksempel blir mange posisjonspolitikere svært opptatt av å formidle at de aldri har lovet å løse alle problemer i eldreomsorg og helse på bare fire år. Og ord for ord har de som oftest ikke gjort det heller. Likevel: Når man i valgkampen langer ut mot sittende regjering og lanserer alternative løsninger på løpende bånd, så skaper man lett et inntrykk av at man faktisk skal «rydde opp» og løse problemene bare man kommer til makten. Her ligger også noe av nøkkelen til å forstå hvorfor så mange mennesker mener politikerne stadig bryter løfter og det klassiske munnhellet om politikerne som bare «lover og lover».
  7. Ukorrekte velgere er ikke dumme. En svært stor andel av velgerne har politisk ukorrekte holdninger på ett eller flere betente saksområder. Du trenger ikke være enig med disse, men kanskje har de noe å lære deg?
  8. Symbolkommunikasjon er nødvendig og viktig, men dersom du ikke våger å innrømme nyansene, så skrur vi av. Symbolkommunikasjon betyr i denne sammenheng at man bruker en enkeltsak for å markere et bredere engasjement. I debatten om velferdsordningene vil mange partier og politikere vise at de står på «de svakestes side». Det betyr imidlertid ikke at alle forslag som fremmes om økte støttesatser og mer penger er gode, eller at det ikke forekommer misbruk av trygdeordninger. Partiene konkurrerer om å være tøffest i klimapolitikken, men også her finnes det forslag om dårlige klimatiltak med liten eller ingen effekt. Svar litt sjeldnere med symbolkommunikasjon på ren refleks. Våg litt oftere å stole på velgernes evne til å ha to tanker i hodet samtidig.
  9. Fortell oss hva du vil. Hva brenner du for? Hvis du trenger mer enn to minutter på å huske hvorfor du begynte med politikk, eller du trenger mer enn et minutt til å fortelle det, så er det kanskje på tide på slutte.
  10. Når du i ukene fremover lar deg filme, gjør opptak på podkasten, stiller i TV eller radio, så har du invitert deg inn på besøk i stua til tusener av nordmenn du ikke kjenner. Vis respekt for de du snakker til, og for de du snakker om.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer