Du så ut som en artist med enormt mot der du sto, som en ensom rebell, selv om jeg ikke skjønte hva du sang om eller kjempet mot.

Ja, ikke for deg, selvsagt - jeg snakker for meg sjøl. For la meg være litt personlig i dag, Mari, som du runder 60:

Det er altså to sterke øyeblikk som kommer opp igjen når jeg ser tilbake på barn- og ungdomstidas mange musikkinntrykk via fjernsynet.

For det meste sølte jeg bort tida på annet tull, men da Sex Pistols og Johnny Rotten sjokkerte verden med punken et stykke utpå 70-tallet, gjorde det inntrykk på en helt annen måte, i en helt annen skala. Her kom noen som virkelig hadde noe å melde.

Og noen år seinere var det altså deg. Mari Boine fra Sapmi.

Opptredenen din i det NRK-programmet jeg ikke husker navnet på, i den skinndrakta, tromma du slo på, måten du sang på, kompromissløsheten, motet, viljen, sinnet - jeg har aldri glemt det.

For i likhet med Johnny så du forbanna ut, som om du sloss mot noe stort og mektig og blodig urettferdig, som om du virkelig hadde noe på hjertet, noe som bare måtte ut.

Og selv om dere ellers var så ulike som det vel går an, hadde dere også noe felles, du og Johnny. Intensiteten, innstillinga, opprøret. Og annerledesheten.

Fra der jeg sto, et grått sted i drabantby-Oslo, så dere like forskjellige ut fra hverandre som fra resten av verden.

Selv var jeg som ungdom flest på den tida; mest opptatt av ikke å skille meg ut. Så var det vel derfor vi lot oss fascinere sånn når vi så noen som gjorde det.

For du skilte deg så klart ut; du så ut som en artist med enormt mot der du sto, som en ensom rebell, selv om jeg ikke skjønte hva du sang om eller kjempet mot - og langt mindre hva du gikk igjennom. Men jeg likte det jeg så, likte det veldig.

Og jeg hadde i hvert fall forstand nok til å forstå litt av hva det måtte kreve av deg, der du sto med integriteten din og satte noe på spill: Deg selv. Alt.

Så viste det seg at det faktisk var sterkere enn som så, at det krevde så mye mer av deg enn jeg var i stand til å begripe den gangen. For lite forsto jeg av at du utfordret alt og alle gjennom musikken og det du formidlet.

At du tok et knallhardt oppgjør med overgrep Norge hadde begått mot ditt folk gjennom generasjoner, fornorskningen jeg ikke en gang hadde hørt om og derfor ikke rukket å skamme meg over, alle ydmykelsene, nedvurderingen, undertrykkelsen. Uverdigheten.

Ikke rart du var forbanna. Men du refset også den pietistiske bevegelsen og holdningene i ditt eget lokalsamfunn. Det kostet ikke mindre, selvsagt. Du ble da også straffet av dine egne.

Først mange år senere fikk jeg vite at de første platene dine ble nektet solgt i hjembygda di. Og at din egen far mente du hadde solgt deg til Djevelen.

Hva du har måttet tåle fra nordmenn ellers, makter jeg nesten ikke å tenke på. Jeg registrerer hva avisartikler om samiske spørsmål genererer av grotesk rasisme den dag i dag, har sett grumset i hverdagen og jeg vet at en fersk forskningsrapport fra UiT om kort tid vil fortelle oss at samer har fire ganger så høy risiko for å oppleve diskriminering som majoritetsbefolkningen. I 2016.

Mer enn 20 år etter at Norges konge offisielt ba om unnskyldning overfor den samiske befolkningen, sju år etter at Kong Harald slo deg til Ridder av 1.klasse, er det heller ikke bedre stilt enn at når norske myndigheter søker etter ny fylkesmann i Finnmark, unngår de å plassere stillingsannonsen i samiske aviser.

Og midt oppi alt dette har du altså hatt mot nok til å skape et helt eget kunstneriske uttrykk. Der de fleste i din situasjon ville ha lukket seg bittert inne, har du i stedet åpnet opp - og hentet inspirasjon fra ulike sjangre og verdensdeler. Innovatør. Pionér. Ener.

Uttrykket ditt er derfor unikt, skapt sammen med glitrende folk som Svein Schultz og Roger Ludvigsen. Ingen er i tvil om hvem de hører når din musikk spilles på radioen.

Og du går hjem hos et bemerkelsesverdig bredt publikum, enten du spiller på kred-festivalen Roskilde, et sted dypt i Afrika eller på ulike scener her til lands.

Kjære Mari, når du i dag fyller 60, er det likevel enda én ting jeg vil at du skal ha med deg:

Ditt sterke engasjement for den lille mann og kvinne blir lagt merke til. Også her er du en inspirasjon. At en som har opplevd så mye urett, har kraft til å slåss så sterkt for andre, gjør inntrykk på mange flere enn meg. I et NRK-portrett forklarte du det en gang slik:

«Jeg har selv kjent på kroppen hva det vil si å forakte sitt eget. Hva det vil si å være et halvt menneske.»

Men nå:

«Det er så deilig å kjenne på at det er ingen som kan rokke ved min stolthet over å være den jeg er. Og jeg tenker at det er en av drivkreftene mine for å kjempe for de svake, for de som blir sett ned på. For jeg unner ingen å være ufri.»

Da jeg skulle intervjue deg første gang for mange år siden, var det ingen tvil om hvem av oss som følte seg mest fri. For mens jeg plutselig satt fastbundet i en ubehagelig skam, var du verken sint eller skarp. Tvert imot rolig og raus. Og i høyeste grad fri.

Det siste var vel også Johnny Rotten da jeg fikk intervjue ham flere år senere. Men jeg forsto samtidig at dere to ikke lenger hadde særlig annet felles.

Du har nemlig klart å bevare din kunstneriske integritet - og relevans.

Fortsatt betyr du så mye for den samiske kulturen og folket, etter over 30 år. Og du betyr mye for så mange andre, som artist og menneske.

Mari Boine - én gang lot jeg meg fascinere av deg fordi du var en av dem som våget å sette noe på spill. Det har du fortsatt med, og det fortjener ytterligere beundring, fordi det er en enda større prestasjon i dag. Det ligger mer i potten nå. Så jeg lar meg fortsatt fascinere.

I dag gjør jeg derfor et unntak fra en ellers ufravikelig regel om ikke å skrive «på vegne av mange». For aldri har jeg vært sikrere på at jeg har mange i ryggen:

Gratulerer så mye med 60-årsdagen!

Og hjertelig takk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!

0
6

De aller fleste ansatte med direkte pasientkontakt gjør en utmerket jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN): Løper, smiler, pleier, måler, trøster, medisinerer, lindrer og helbreder.

0
0