Det haster med å etablere et minnesmerke over fangeleiren på Sydspissen.

Tidsvitnene som kan fortelle om den tyske okkupasjonen av Norge i ferd med å bli borte. Samtidig understreker nazist-marsjen gjennom bygatene i Kristiansand hvorfor vi må anstrenge oss til det ytterste for å bekjempe glemsel og historieløshet.

Stadig færre av de som opplevde krigens grusomheter kan fortelle om de enorme lidelsene Hitlers undersåtter påførte mennesker i Norge. Det er derfor vårt ansvar – i stort og smått -  å sørge for at den kollektive hukommelse om tyranniet i årene 1940 til 1945 ikke svekkes.

Men har vi som samfunn en nonchalant holdning til vitnesbyrdene om nazismen på norsk jord? Tanken slår meg på min regelmessige vandring i mitt eget nærmiljø i Tromsø, rundt Sydspissen av øya.

Første året med tellinger (2016) viste hele 110.000 passeringer på den nydelige turveien kommunen har opparbeidet i naturperlen rundt Sydspissen.  Alle disse passerer forbi restene av grunnmuren som fremdeles står der, fra Gestapos fangeleir “die Sûdspitze”, mellom Lanes og Telegrafbukta.

Problemet er at de fleste vet det ikke, slik at de kan stanse opp og bruke noen minutter på refleksjon. I disse fredfulle og idylliske omgivelsene – et sted der byens befolkning og turister søker rekreasjon - finner vi et sterkt symbol på hvilken fare som alltid truer frie samfunn; forakten for menneskeliv, å bringe annerledes tenkende til taushet, og den tilbøyelighet til å bruke vold som alltid ledsager fascistiske ideologier, uansett hvor i verden den måtte dukke opp.

«Die Sûdspitze», som fangene selv ble tvunget til å bygge, er et velegnet sted for folkeopplysning om undertrykkelse av frihet og demokrati. Det haster med å etablere et minnesmerke, samt en tavle eller skilt med vital informasjon om et sentralt krigsminne vi vet altfor lite om. Det finnes per i dag ingen kjente bilder av brakkene i leiren. Men ifølge Michael Stokke ved Narvik-senteret finnes det navnelister med menn fra Finnmark,Troms og nordre Nordland som satt i leiren. På det meste hadde leiren 120 fanger, den yngste kun 16 år.

Jeg vet at ivrige enkeltansatte Tromsø kommune i flere år har jobbet med å synliggjøre dette. Men det går for seint. Å stille pengene og ressursene til disposisjon er et ansvar som hviler på den politiske ledelsen.

Nazistenes politiske fangeleir på Sydspissen i Tromsø ble opprettet i juni 1941, rett før Operasjon Barbarossa, Tysklands angrep på Sovjetunionen (Russland). Nord-Norge var en del av oppmarsjområdet for angrepet, og tyskerne gikk til massearrestasjoner mot nordlendinger som ble ansett som en sikkerhetsrisiko.

Ifølge lokalhistoriker Gunnar Pedersen ble jurister og andre embedsmenn sperret inne på Sydspissen. Også folk fra arbeiderbevegelsen og kommunister ble stengt inne, sammen med motstandsfolk og etter hvert lærere som sto opp mot nazifiseringen av undervisningen i skolene. Mange av fangene  – som kom fra Lofoten i sør til Kirkenes i nord - ble senere sendt videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Men Sydspissen var også en del av Holocaust-maskineriet. De aller første mannlige jødene som ble arrestert i Norge under 2.verdenskrig, ble sperret inne her. For disse var Sydspissen aller første stasjon på veien mot tilintetgjørelsen i utryddelsesleiren Auschwitz i Polen.

I sin helt nye bok om Holocaust i Norge skriver historiker Bjarte Bruland at jøde-arrestasjonene i Tromsø ble gjennomført åpenlyst sommeren 1941, og at jødene ble paradert «rundt i byen i kjerrer, før de ble satt til steinplukking».

Etter hvert ble også jødene som var arrestert i Narvik og Harstad sendt til Sydspissen. Bruland skriver at behandlingen på Sydspissen bar preg av rituell ydmykelse av jøder fra de tyske vaktene. Tungt arbeid og matmangel var en stor belastning. I august 1941 het det i en pressebulletin fra den norske legasjonen at «i leiren sitter fire fanger sammen på et rom som måler 2x3 meter. Fangene får lite mat og må arbeide med stein og jord i opptil 12 timer i døgnet».

Forsker Michael Stokke ved Narvik-senteret forteller at Sydpissen var kjent som en leir med dårlige forhold, med lite mat, mishandling og svært hardt arbeid. I Tromsø bys historie fremgår det at leirlegen Rolf Martinsen etter krigen fortalte hvordan lokalbefolkningen smuglet inn mat og trolig reddet liv.

Også andre leirer i Tromsø fortjener større oppmerksomhet enn i dag. Det gjelder leiren på Isrenna, som huset russiske og serbiske fanger, tvangsarbeidere som bygde splintmurene som skulle beskytte den tyske flyhangaren på Skattøra mot allierte bombeangrep. Og selvsagt leiren på Krøkebærsletta i Tromsdalen.

I Nordlys fra 19 mai 1945 står det å lese at det på Sydspissen og Krøkebærsletta leirer i Tromsø hadde vært tilsammen 2483 fanger.

En del av disse overlevde ikke. Når den dødelige idelogien nok en gang er på marsj i Norge, haster det med sterkere synliggjøring som kan advare mot gjentakelse av de mørkeste og smertefulle kapitlene i vår historie. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
248

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12