La oss fortsette festen, spise mer, drikke mer, konsumere våre liv, orkesteret spiller, Casinoet er åpent døgnet rundt. Vi har riktignok hørt den skrapende lyden, men hvorfor la festen bli ødelagt av noe sånt? Og dessuten, skipsoffiserene sier at de har kontroll... Illustrasjon: Colourbox

Titanic

Er det noe som tyder på at vi frivillig vil gi slipp på vårt forsprang?

Titanic er historien om luksusdamperen, vidunderskipet som kolliderte med et isberg, ble flerret opp og sank. Femtenhundre mennesker, ca to tredjedeler av passasjerer og mannskap druknet, i stor grad fordi det var for få livbåter. Konstruktørene og de fleste eksperter mente at skipet var bygget slik – med tverrgående, vanntette skott – at det simpelthen ikke kunne synke. For å få ned skipets totalvekt og derved kunne seile fortere, var antallet livbåter derfor redusert, de var ansett som unødvendige. Bare de som bidro til skipets majestetiske utseende, ble beholdt!

Da luksusdamperen la ut fra Southampton i april 1912 var det i en oppløftet stemning av fremtidstro og teknologioptimisme. Ikke bare var skipets konstruksjon og maskiner det absolutt fremste på området, også luksusen ombord var overveldende. Hele fremtoningen var en flytende manifestasjon av Vestens triumf og av «Brittain rule the waves».

Passasjerene var informert om at overfarten til New York ville bli gjennomført på ny rekord, antagelig et døgn raskere enn noen hadde klart før, det var full fart forover som gjaldt. Jo fortere jo bedre. Riktignok måtte man gjennom farlige farvann utenfor den amerikanske østkysten, men ifølge konstruktørene, skipsrederen, skipsoffiserene og selveste kapteinen var båten slik at ingenting kunne gå galt. Teknologisk umulig. Passasjerene fordrev tiden med samtaler om vitenskapens fremskritt, om nødvendigheten av å ha gode kolonier, om verdens lyse fremtid under den vestlige sivilisasjonens ledelse. Første verdenskrig var to år unna og ikke i noens tanker.

Så høres et tydelig smell og derefter en vedvarende lav skrapende lyd. Hva er dette? Kapteinen kommer på høytaleren og sier at det er ingen grunn til uro, vi er i ferd med å undersøke hva lyden skyldes og uansett så vil han minne om skipets fenomenale sikkerhet. Vi ligger allerede tretten timer foran skjema, sier han, og vi går med full speed. Det ropes hurra. Orkesteret spiller. Festen går.

Minner dette om noe? Riktignok har vi problemer, vi er i ferd med å undersøke hva de skyldes, men uansett så har vi en fenomenal teknologi, vi forstår dessuten nesten alt, og det vi ikke forstår, virker uvesentlig. La oss – som passasjerer på 1. klasse i luksusdamperen «Menneskeheten», la oss fortsette festen, spise mer, drikke mer, konsumere våre liv, orkesteret spiller, Casinoet er åpent døgnet rundt. Vi har riktignok hørt den skrapende lyden, men hvorfor la festen bli ødelagt av noe sånt? Og dessuten, skipsoffiserene sier at de har kontroll, de har nettopp hatt samling i møterom «Paris» og blitt enige om visse mindre justeringer. Vi som er passasjerer kan uansett ikke gjøre noe. Vi konsentrerer oss om festen.

Men vi vet hva som er problemet. Det er for mange om bord! Her sprekker metaforen. For det blir fler og fler. Vi ligger for tungt i sjøen. Skipet har mistet sin smidighet, og går rett inn i alt som kommer i veien. Og det er full fart forover.

Hvorfor gjør vi ikke noe? Det man blir enige om i Paris er helt utilstrekkelig, og har dessuten ikke tatt med det som er hovedproblemet: Økende overbefolkning. Får vi ikke bukt med den, så er alt annet nytteløst. Vi kan ikke nekte milliarder av underpriviligerte mennesker i u-land å søke en lignende velstandsutvikling som den vi har hatt, og derved gjøre lignende fadeser: Øke bruken av forurensende fossil energi til varme, lys, matlaging, industri, forsøple og forgifte jorda og havet, slå ned skogene, decimere matjorda, ta død på konkurrerende organismer.

Det er umulig å se for seg hvordan det skal skje, men vi bremse befolkningsveksten. Antagelig må det til en helt ny tenkemåte, som vi gamlingene i dag ikke kan forestille oss. Morsomt blir det ikke. Må halve jordklodens befolkning dø før vi forstår alvoret?

Noen håper at fødselstallene i U-land skal gå ned av seg selv, som hos oss efter at levestandard og samfunnsbevissthet har utviklet seg videre. Men sånt tar tid, generasjoner, og vi har dessuten ingen garanti for at det vil skje. Er ikke rikdommen i vår del av verden i betydelig grad basert på andre lands misere? Billig arbeidskraft, utførsel av naturresurser til bunnpris eller gratis, Vestens undertrykkende dominans innen elektronikk, kommunikasjon og avansert industri. Er det noe som tyder på at vi frivillig vil gi slipp på vårt forsprang?

Mens vi venter på, håper på, jobber henimot redusert befolkningsvekst, er det mye vi kan gjøre, alt dette som vil bli uhyre viktig hvis befolkningsveksten kunne komme under kontroll. Særlig vi med 8 tusen milliarder på bok: forskning – utvikling av nye energikilder, ny industri, forbedret overføringsteknikk, nedbrytbar plast, ugiftig matauk, nye typer ikke-fosfatbasert kunstgjødsel, nedbrytbare insekticider, plantevernmidler og nye antibiotika osv osv.

Titanic seiler mot stadig farligere farvann. Vi har to muligheter: Enten se problemet rett i øynene, ta de riktige politiske beslutningene, skaffe de riktige folkene, de tilstrekkelige, riktige resursene og starte store fokuserte utviklingsprogrammer innen prioriterte områder. Eller gjøre jevngodt med ingenting, sitte og høre på at skipet revner på langs og vente på katastrofen – ikke i morgen, ikke neste år, men i våre barns og barnebarns levetid, håpe på mirakler, se an annen vei, snakke CO2, snakke BNP, utvikle vaksinasjonsprogrammer og gjøre ingenting.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer