Fylkestinget bør ta det folkelige opprøret mot nye oppdrettslokaliteter i Karlsøy på alvor. Slik mange, tunge aktører i oppdrettsnæringa ter seg, blir opprøret ikke det siste.

Fylkestinget bør ta det folkelige opprøret mot nye oppdrettslokaliteter i Karlsøy på alvor. Slik mange, tunge aktører i oppdrettsnæringa ter seg, blir opprøret ikke det siste. Det står respekt av kampen Eskild Johansen og protestgruppa fører. De 1500 underskriftene de hittil har samlet, bør bli til flere tusen. Oppdrettsnæringa mister tillit langs hele kysten, og kan takke seg selv for det.

Nord-Norge er, med noen få hederlige eier-unntak, i ferd med å bli en klassisk koloni når det gjelder oppdrettsnæringa. Det som på åttitallet skulle bli det nye utkanteventyret, med lokalt eierskap og mange arbeidsplasser, er i stedet blitt til en kapitalkonsentrasjon på få hender, som savner sidestykke i norsk historie. De lokale gründerne er stort sett borte.

Dagens store eiere finner vi  derimot på det amerikanske finansmagasinet Forbes liste over verdens rikeste. Førstesiden i år lød:  “Forbes 2016 World Billionaires: Meet the richest people on the Planet”. Her figurerer både John Fredriksen (Marine Harvest) og Gustav Magnar Witzøe (Salmar).

Det er store penger i oppdrett langs norskekysten. For noen. De som har fått tilgang til vår felles ressurs, og de gode lokalitetene som er den viktigste forutsetningen for produksjonen deres, slipper oppsiktsvekkende billig unna. Forfatter og journalist Gunnar Grytås skriver i tidsskriftet Ottar (4/2016) at mens de lokale kraftverkene i Kvænangen kommune  i  fjor betalte 15 millioner til kommunen for sin tilgang til naturressursene, var bidraget fra Marine Harvest, verdens største lakseoppdretter, 24.150 kroner i eiendomsskatt!

At kraftselskapene betaler sin andel, kan vi takke framsynte politikere på begynnelsen av 1900-tallet for. Men den gang var bevisstheten om felles verdier , felles eie og bygging av lokalsamfunn, åpenbart mer utviklet hos politikerne enn tilfellet er i dag. For å si det sånn: det er ikke John Fredriksen som har laget dagens gunstige regelverk.

 Nå kommer det et såkalt havbruksfond, hvor oppdretterne må betale mer for seg, men beløpet herfra  vil aldri komme i nærheten av det salig Johan Castberg og andre visjonære politikere sørget for at fellesskapet får ut av vannkraftproduksjonen den dag i dag.

Opprørerne i Karlsøy protesterer mot at de nye oppdrettsanleggene kommer nær viktige rekefelt og gyteplasser for kysttorsken. Kystfiskernes erfaringer er nemlig at rekene forsvinner, sammen med torsken, når oppdrettsanleggene dukker opp. På få år er rekefangsten i Ullsfjorden, for eksempel, halvert. I Lyngenfjorden er situasjonen enda verre. Lakselusbekjempelsen får skylda. Avlusingsmidlene tar ikke bare knekken på lusa, de dreper reker, kreps og hummer også. Mange rekefiskere har mistet næringsgrunnlaget. De er ikke i tvil om hvorfor.

Giftcocktailen azamethipos og deltamethrin, som er brukt en del steder,  viste seg å være mye giftigere enn antatt, og fikk blant andre Legemiddelverket til å reagere meget skarpt. “Det er Legemiddelverkets vurdering at man ikke lenger kan drive lakselus-bekjempelse på en måte der hovedtyngden i strategien fortsatt ligger på kjemiske midler”, var konklusjonen. Sterkere kan det knapt sies fra den fronten.

Nå er det blekemiddelet hydrogenperoksid som anvendes mot lusa. Det skal ifølge oppdretterne være ganske så ufarlig, en enkel kjemisk forbindelse som oppløser seg i vannet og vips, borte vekk er den.

Men det er jo ikke akkurat kildevann man slipper ut i havet? For noen av oss er det faktisk spesialavfall. Reglene på dette området er strenge for husholdningene, for eksempel. Har man kjemikalier i kjøkkenbenken, er det ikke uten videre lov å skylle dem ned i vasken - av hensyn til miljøet…

I disse dager driver Marine Harvest og avluser anlegg i Kvænangen. Supplyskipet med tolv containere med hydrogenperoksid har ankommet mærene, jobben er i gang.

Problemet er bare at det foreligger svært liten forskning på hva utslippene, også av hydrogenperoksid, kan bety. De miljømessige sidene ved gift-dumping i det sårbare økosystemet er ikke skikkelig kartlagt. Likevel gjelder ikke føre-var prinsippet.

Sykdom, rømning, lus, forurensing og kjemikalier. Norsk oppdrettsnæring har et fallende omdømme og et troverdighetsproblem. Den får det heller ikke enklere når en av dens fremste tillitsvalgte, styreleder Inger Marie Sperre i Sjømat Norge, i et NRK program presterer å spørre om villaksen er så viktig at det er riktig å begrense veksten innen oppdrett?

Oppdrettsnæringen er viktig for Norge. Så viktig, faktisk, at noen av dens aktører må holdes i tømmene. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilke reaksjoner giftbruk, for eksempel, kan føre til i et internasjonale marked der konsumentenes miljøbevissthet er høyere enn noen gang. Bærekraftig utvikling er det noe som heter. Det gjelder faktisk selv om milliardene ruller inn.

Nordnorske fiskere er en yrkesgruppe som mer enn noen andre har vært nødt til å slåss for sine rettigheter. Fordi dette havet rundt oss er så ufattelig rikt på ressurser, er det kontinuerlig kamp om det. Det går en rød tråd opp gjennom historien, fra Trollfjordslaget og frem til i dag: nordnorske fiskere i opprør mot væreiere og nessekonger, mot trålredere, myndigheter og politikere. Nå slåss de mot ei næring de mener fratar dem fiskeplasser, fangst og hevdvunne rettigheter.  

Det er i lys av dette man må se opprøret fra Karlsøy. Og det fortjener mer oppmerksomhet enn det som framkommer av sakspapirene til fylkestinget, der politikerne  klamrer seg til gamle arealplaner og at man “ikke har registrert  negative innvendinger fra sektormyndighetene”.

Det er et politisk ansvar å ta disse protestene på alvor. Det er dessuten klokt. For det kommer garantert mer.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
264

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12