Arbeiderpartiet skal fornye politikken sin. Det kommer til å bli en særdeles krevende oppgave for Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Kjersti Stenseng og Trond Giske. For etterslepet er stort, og spriket i laget enda større. Arkivfoto: Torgrim Rath Olsen

Stort sprik i laget

Stikkordet for innvandringspolitikken må være bærekraft, ikke fromme ønsker om å være mest mulig snill og raus.

Arbeiderpartiet skal fornye politikken sin. Det kommer til å bli en særdeles krevende oppgave. For etterslepet er stort, og spriket i laget enda større.

Etter høstens katastrofevalg for partiet, der Ap-ledelsen ble anklaget for ikke å lytte til grasrota, skal kjerringa reises fram mot lokalvalget i 2019. Sentralstyret har vedtatt at det skal settes ned utvalg som skal meisle ut forslag til ny politikk på tre områder: innvandring, distrikt og arbeid.

Men symptomatisk nok: partisekretær Kjersti Stenseng hadde knapt rukket å lansere beslutningen, før lederen i Oslo Ap rykket ut i Klassekampen og advarte partiet mot å gå i det han kaller «distriktsfella». Han frykter kanskje at  ulvemotstanderne på Innlandet skal  få for mye innflytelse, og skremme bort dyrevenner i hovedstaden. Han advarer mot Senterpartiet , og legger seg heller i MDG-fila. Det Oslo Ap ønsker seg er først og fremst mer satsing på kollektivtransport i storbyene, og en rausere integreringspolitikk. AUF-leder Mani Hussaini vil på sin side ha en politikk som «tar rotta på menneskesmuglerne» ved at de millionene som er på flukt i verden kan søke beskyttelse via våre  ambassader i utlandet.

Dermed lander vi i kjernen til det som vil bli det største stridstemaet: innvandringspolitikken. Spriket mellom de fakkelbærende asylliberalerne i partiet og de som ønsker en fast og realitetsorientert politikk, er betydelig. Før partiet kan sette ned det Stenseng beskriver som prinsipielle stolper i politikken, må det diskuteres, ryddes og luftes.

Stikkordet må være bærekraft, ikke fromme ønsker om å være mest mulig snill og raus.

En innvandringspolitikk som ikke er realitetsorientert og ansvarlig, kan sende Ap enda lenger ned i gallup-kjelleren. Det har skjedd med flere sosialdemokratiske partier i Europa, det er en illusjon å tro at det ikke kan skje her hjemme også.

Ap er dessverre mest kjent for å vingle, og det fikk vi atter en gang demonstrert for noen uker siden, da saken om «oktoberbarna»  skapte sterke emosjonelle utbrudd på  venstresiden i partiet. Til tross for at Ap også var en del av asylforliket i Stortinget, og at det var vedtatt at enslige, mindreårige asylsøkere som ikke hadde krav på opphold  skulle sendes ut av landet når de fylte 18, greide aktivistene å få partiledelsen til å snu.

Dermed er spørsmålet åpenbart: kan velgerne stole på Ap i innvandringspolitikken? Partiet skaper til stadighet usikkerhet om hvor det egentlig står, og det er lite tillitvekkende.

Arbeiderpartiet tapte 6 mandater ved valget i fjor. Ett i Oslo, resten i de såkalte distriktene, hvorav to i bastionen Nordland. Partiet fikk kraftig kritikk, også her i Nordlys, for manglende kontakt med grasrota og for mye synsing fra Youngstorget. Fiskeripolitikken, for eksempel, fikk seile sin egen sjø under Frp sin ledelse, mens partiets fylkeskandidater fordypet seg i fraværsregelens påståtte uhyrligheter. Ap inngikk også et forsvarsforlik som fortoner seg uforståelig for de av oss som ikke sitter i Østfold og trekker i trådene.

Det måtte få konsekvenser.

Lederen i Oslo Ap kan spare seg sine bekymringer for «distriktsfella». Den største fella Ap kan gå i, er å la være å ta distriktene, med andre ord mesteparten av landet vårt, på alvor.

Det tredje punktet på lista over ny politikk heter arbeid. Et kolossalt bredt felt, som inkluderer alvorlige problemer som sosial dumping, press på lønninger, arbeidstid og andre av fagbevegelsens opparbeidede rettigheter. Også her kommer Ap fort i spagaten, ved på den ene siden å skulle være solidarisk og «dele godene» med arbeidsinnvandrerne, mens man på den andre siden vet at arbeidsinnvandring først og fremst er en fordel for arbeidsgiverne.

Forskere har advart mot dette i årevis, så tidlig som i 2004 skrev professor Ottar Brox at « en behøver ikke noen høyskoleutdanning i markedsanalyse for å se at arbeidsinnvandring er en fordel for alle kjøpere av arbeidskraft, noe som må innebære at selgerne svekkes med hensyn til markedsmakt».

Nå er vi i den situasjonen at yrkesfagene sliter med rekrutteringen, og viktig kompetanse innen for eksempel byggenæringen, er i ferd med å gå tapt. Noen har derfor tatt til orde for å «framsnakke» bygg og anleggsfagene. Positiv omtale er alltid hyggelig, men jeg tror nok vi skal stole mer på effekten av skikkelige lønninger til arbeidsfolkene. Gode betingelser har en tendens til å trekke til seg flinke folk.

Det blir spennende å følge den videre prosessen i arbeidet med ny politikk. Arbeiderpartiet er, på tross av dårlig valgresultat, fremdeles landet største parti med nærmere 790.000 velgere i ryggen. Den politiske veien partiet velger, blir viktig for oss alle.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse