Kvinnelige islamister iført "uniformen" niqab. Flere kvinner fra Vesten, inkludert Norge, dro til Syria for å slutte seg til terrorveldet til den islamske staten. Nå har drømmen om kalifatet gått i oppløsning, og damene vil hjem igjen, til de foraktede demokratiene i Vesten. Illustrasjonsfoto.

Hjem til det foraktelige demokratiet

Hun har selv valgt å bli en del av et ekstremt terrorregime, det har konsekvenser og de må hun selv ta ansvaret for.

Den norskfødte IS-kvinnen Aisha Shezadi har søkt UD om hjelp til å bli hentet hjem fra Syria. Det skriver Klassekampen.

Bakgrunnen er at kvinnen, som har markert seg som en av de mest profilerte islamistene i Norge, frykter å bli tvangssendt tilbake til den islamske staten IS som hun frivillig sluttet seg til for noen år siden. Nå har hun rømt derfra og sitter i en flyktningeleir i Syria. Og hun bønnfaller norske myndigheter om å hjelpe henne hjem.

Det er et hylende paradoks.

Aisha Shedazi forlot Norge høsten 2014, for å bli medlem av den islamske staten, som da var på frammarsj med nye erobringer i Syria. Hun reiste ikke alene. Hun tok med seg sin lille sønn fra ekteskapet med Arfan Bhatti til dette krigshelvetet, noe som skulle bli skjebnesvangert for den vesle gutten.

Forfatteren Åsne Seierstads svært interessante bok «To søstre» handler om to norsk-somaliske søstre som også ble radikalisert, og reiste til «det vidunderlige kalifatet». Aisha Shezadi var en del av deres omgangskrets. Seierstad skriver at Shedazi, etter å ha blitt skilt fra Bhatti, giftet seg med den norsk-chilenske IS-terroristen Bastian Vasquez, og bosatte seg i den islamske staten.

Om tilværelsen i “det vidunderlige kalifatet”, skrev Aisha på Facebook at alt var flott og gratis: hus og innbo, som TV, aircondition, vaskemaskin etc. Det hun ikke skrev var at alle disse godene ikke kom fra IS, men at de var stjålet fra mennesker  som enten var drept eller fordrevet fra området. Om noe var galt i «det vidunderlige kalifatet», skyldtes det, ifølge Aisha, alltid fienden, som forstyrret idyllen med sine stadige angrep og bombinger.

Terrorforsker Thomas Hegghammer kommenterte facebook innleggene slik: - Ved å skrive på norsk ønsker denne kvinnen å nå ut til folk hun kjenner, for å oppfordre flere til å reise.

Hun la også ut bilde av sønnen da han var i ettårsalderen. Han var iført kamuflasjedrakt og hadde en kalasjnikov i fanget. For han skulle bli en av «kalifatets løveunger»: framtidige soldater og bødler. Slik gikk det ikke, skriver Seierstad, for stefaren Vasquez mishandlet den lille gutten regelmessig. En dag var volden så grov at han slo det to år gamle barnet i hjel. Barnedrapet fikk Vasquez selv bøte med livet for seinere.

Aisha Shedazi kom først i offentlighetens lys i 2011, da hun var en av bidragsyterne til boka «Utilslørt. Muslimske råtekster», der muslimske jenter skrev om seg selv. Under tittelen «Du, jeg og niqab», forsvarte hun sin bruk av det heldekkende plagget, og islamisten fornektet seg ikke: hun var frekk nok til å refse nordmenn for å være lite tolerante og ikke leve opp til viktige verdier i det norske samfunnet!

En stund etterpå ble hun sendt på turné til videregående skoler på Østlandet, for å fortelle om niqaben, som hadde gjort henne så lykkelig. Regien hadde Foreningen Les, som er sponset av staten, ved Kulturrådet. Turnéen ble med rette sterkt kritisert fordi den ble ansett som en rekrutteringsarena for radikal islam, og for å være med og fremme religiøs fundamentalisme og ekstrem kvinneundertrykking.

Visst har vi ytringsfrihet her i landet, men det betyr ikke at det offentlige skal betale for kjønnsdiskriminerende reklamestunts som dette.

Dessverre førte ikke bråket til en diskusjon om hvorvidt muslimske kvinner blir mer integrert ved å kle seg dramatisk forskjellig fra dem de skal integreres med.

Tidligere stortingsrepresentant for Rødt, Erling Folkvord, har møtt Aisha Shedazi i flyktningeleiren. Han sier til Klassekampen at hun overhode ikke ytret ett eneste kritisk ord om IS forbrytelser, men tvert imot framstår som en entusiastisk støttespiller for IS fremdeles.

Og nå vil hun altså, paradoksalt nok, hjem. Tilbake til det «vantro» Norge, hjem til et demokrati som hun forakter som styringssystem. Et system hun trolig vil gjøre hva hun kan for å motarbeide. For under sharia-lovene er det ikke behov for demokrati…

Utenriksdepartementet har ikke hastverk med å bistå henne. Mulighetene for å yte bistand til norske borgere som reiser inn i eller oppholder seg i Syria, er svært begrensede. Hun har frivillig reist avgårde, og hun er ikke syk eller skadelidende på noen måte, selv om det er fattigslige forhold i flyktningeleiren. Det er ingen grunn til at norske myndigheter skal anstrenge seg for å hjelpe henne hjem. Hun har selv valgt å bli en del av et ekstremt terrorregime, det har konsekvenser og de må hun selv ta ansvaret for.

Å nekte henne å komme tilbake til Norge kan ingen. Hun er norsk statsborger.

Men Aisha Shezadi har uansett mye å svare for, om hun returnerer. Den norske straffeloven venter henne. Den fikk i 2013 tilføyelser for nettopp å kunne stille fremmedkrigere for retten, om de har deltatt i, drevet rekruttering til, eller økonomisk og materielt støttet en terrororganisasjon. Strafferammen er inntil 6 års fengsel.

Kilde: Åsne Seierstad: «To søstre», Kagge forlag 2016

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse