Bill Clinton er for alltid heftet med sin sigar. Hvem kan lenger passere en kornåker uten å tenke Trine Skei Grande? Utenom de som er interessert i politikk mer enn sladder, skriver Stig Hansen. Illustrasjon: Colourbox / Nordnorsk debatt

Tomorrow never dies

For trangen til å vite det mest pikante om andre, har tydeligvis ingen grenser.

Tittelen er hentet fra den attende James Bond-filmen fra 1997. Tjue år gammel, men dessverre stadig mer aktuell.

Hovedskurken denne gang er Elliot Carver, en psykopatisk mediemogul og eier av avisen “Tomorrow”, med tilgang til teknologi som kan skape nyheter og endre historiens gang. Endog gjennom oppstart av tredje verdenskrig.

Noen journalister i USA har funnet en betegnelse for politikere: R.I.P. - som ikke i denne sammenheng står for “rest in peace”, men “reasonable in private”. Det innebærer at politikere oppleves som fornuftige individer når de slipper slavisk å forsvare partivedtak.

Termen kunne pressen utmerket brukt om seg selv. Politikk er etter hvert blitt emosjonelt styrt. Det innebærer myke følelser så vel som frykt.

Desto mer tåredryppende historier og bilder som produseres, jo mer svekkes det rasjonelle og prinsipielle.

Fredsforskere, diplomater og motstemmer har i liten grad kommet til orde med kritiske budskap om konflikter feilaktig startet av NATO/USA. Det har heller vært fokusert rundt islamistisk terror. Denne massive dekningen har vist seg å ha hatt smitteeffekt.

Annekteringen av Krim er et annet eksempel. Putin svarte helt forutsigbart på provokasjoner fra Vesten. Episoden ble brukt til å skape en ny kald krig med media som nyttige idioter - eller bare idioter som er avhengige av størst mulig overskudd til sine eiere. Daværende forsvarsminister ble presset til å uttale at forholdet til Russland “aldri ville bli det samme”.

Nord-Korea, gjennom Kim-dynastiet, har agert på samme måte i femti år. Likevel skriver alle media om overhengende fare for atomkrig når gamle trusler gjentas for å igjen komme i forhandlingsposisjon.

Avisene er heller ikke snauere enn at de gjengir en forvirret hauk, General Robert Neller, som hevder at en “big-ass war” er nært forestående.

Det ropes konstant “Ulv, ulv” nå for tiden - også bokstavelig talt. Avisene kappes i å overgå hverandre. Noen lesere blir som forventet engstelige, andre blir apatiske.

Media former stadig oftere dagsorden for å oppnå flest klikk eller sette nye rekordopplag. Politikere presses fra skanse til skanse og må svare umiddelbart på spørsmål fra en ubønnhørlig hær av mikrofoner og kamera. Folkevalgte får sjelden tid til å reflektere. De må i stedet forsvare de siste meningsmålingene og avsløringene.

I 1998 fikk medier i den vestlige verden en oppvåkning. Det Hvite hus ble rystet av en intim skandale iscenesatt av en dårlig venninne og en innbitt spesialetterforsker. Pinlige detaljer om “verdens mektigste mann” ble daglig lektyre. Samtidig ble det håpet at hjemlig presse aldri måtte falle ned på lignende, nedrig moralske nivå.

Så kom #Metoo. Den førte til en ny negativ dreining av all offentlig informasjonsstrøm. For trangen til å vite det mest pikante om andre, har tydeligvis ingen grenser.

Nå kunne plutselig alt av private opplysninger deles. Trond Giske ble første offer.

Tove Karoline Knutsen skriver i Nordlys den 3. januar: “Dette er en forferdelig vond sak, men jeg er veldig glad for at jentene og kvinnene som har hatt saker har turt å varsle.”

Ingen har turt å varsle. De stod frem anonymt. Så nær som Line Oma. På direktesendt TV i programmet “Debatten” fremfører hun at episoden med Giske ikke var noe som ga henne magepine i ettertid, men at det var på tide å rydde opp i Ap.

Dette er ikke varsling, Line Oma. Det er forræderi.

Den samme Tove Karoline Knutsen har atten dager senere i Nordnorsk debatt på trykk “Kommentariet i blodtåka”, en blodtåke hun selv har vært med på å skape.

Og når en gammel historie rundt den nyutnevnte kulturministeren slippes, ser de fleste at det bærer feil avsted.

Bill Clinton er for alltid heftet med sin sigar. Hvem kan lenger passere en kornåker uten å tenke Trine Skei Grande? Utenom de som er interessert i politikk mer enn sladder.

Mange savner en presse som i seriøsitet overgår kommentarfeltene i “Resett”.

Sjefsredaktør i VG, Gard Steiro, bedyret på “Dagsnytt Atten” at det var med en vond smak i munnen han måtte skrive om Skei Grande-saken.

I likhet med Elliot Carver vil han nok skylle munnen og trøste seg med “VG never dies”.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse