Jeg kan ikke se for meg dramatiske avsløringer av hittil ukjente overgrep, og jeg har problemer med å skjønne hva ytterligere forsoning skulle bestå i.

I forbindelse med vinterens 100-årsjubileum for det første samiske landsmøtet vedtok en sameparlamentarisk konferanse en uttalelse som anbefalte nedsettelse av «sannhetskommisjoner» i de fire landene der samene er bosatt. I uttalelsen kunne vi blant annet lese dette:

«Vi viser til arbeidet i Sannhets- og forsoningskommisjonen i Canada og kommisjonens rapport og resultater og oppfølging av dette arbeidet på nasjonalt nivå og blant urfolk selv, som på mange måter kan trekkes frem som et godt eksempel og veiviser for fremtidige samiske sannhets- og forsonings prosesser i samiske områder og i de nordiske land.»

Før dette hadde SV-representantene Kirsti Bergstø (Finnmark) og Torgeir Knag Fylkesnes (Troms) fremmet følgende representantforslag i Stortinget (16.12.2016): «Stortinget ber presidentskapet gjøre de nødvendige forberedelser slik at Stortinget kan nedsette en granskingskommisjon som skal være en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge.» Forslaget vil bli drøftet i en åpen høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite 15. mai.  

Den første sannhets- og forsoningskommisjonen ble nedsatt i 1996 i Sør-Afrika, i regi av Nelson Mandela. Over 21 000 apartheidofre vitnet om menneskerettighetsbrudd de hadde vært utsatt for. Det sørafrikanske kommisjonsarbeidet utgjorde den fredelige avslutningen på det rasistiske apartheidregimet i Sør-Afrika i perioden 1948-1994.

I årene 2009-2015 samlet en canadisk sannhets- og forsoningskommisjon mer enn 6000 vitnesbyrd fra barn som ble tvunget til å forlate sine hjem for å vokse opp på internatskoler. Internatsystemet var i virksomhet i over 100 år, og over 154000 barn var gjennom årene plassert der. Pr. januar 2015 var det blitt rapportert inn flere enn 37.000 tilfeller av fysiske og seksuelle overgrep på internatskolene. Fram til 1920 døde minst 6.000 barn på internatene. Etter 1920 sluttet myndighetene å føre statistikk over dødsfallene.

Den norske debatten omkring en eventuell sannhets- og forsoningskommisjon har fokusert på fornorskningsprosessen ovenfor samer og kvener i de drøyt 100 årene etter 1850. Spesielt har fokus vært på internatskolene i Finnmark og Nord-Troms. Fram til 2. verdenskrig ble det bygget om lag 50 internater i Finnmark. I 1880 bestemte Stortinget at all undervisning skulle skje på norsk. Over 1/3 av fylkets skolebarn fikk i perioder sin skolegang på disse internatene, både samer, kvener og nordmenn. Internatlivet var vanskelig for alle, men selvsagt verst for de som kom til internatet uten å kunne norsk.

Mandatet til kommisjonene i Sør-Afrika og Canada var å finne fram til sannheten om, og omfanget av, de uhyrlige overgrepene som mange visste hadde funnet sted. Når dette var klarlagt, skulle man iverksette en prosess med «forsoning»: Unnskyldninger og kompensasjoner fra overgriperne (både på statlig og individuelt nivå), og tilgivelse fra ofrene. I Sør-Afrika innebar dette i mange tilfeller at overgripere slapp straff for alvorlige kriminelle handlinger. Prosessene både i Sør-Afrika og Canada har møtt kritikk for ikke å være grundige nok, og for at kompensasjonene for overgrepene var utilstrekkelige. Men tankegangen var at man måtte legge en forferdelig tid bak seg, og se framover.

Overgrepene i Sør-Afrika og Canada hadde utvilsomt et annet omfang og en helt annen alvorlighetsgrad enn i Norge, og spørsmålet er om vi har behov for en tilsvarende sannhets- og forsoningskommisjon her. Sametinget ønsker det, og flere samiske samfunnsdebattanter har argumentert sterkt for en kommisjon. Men det er også kommet fram motforestillinger fra samer og andre.

Min mening om saken er at det utvilsomt trengs mer kunnskap og forskning omkring fornorskningsprosessen, og ikke minst omkring internatskolene. Det finnes allerede dokumentasjon og forskning omkring dette, men mye gjenstår. Det er ikke snakk om å finne fram til den endelige «sannheten» med stor S. Historien skrives ikke en gang for alle, hver generasjon ser på historien med nye øyne. Det er utvilsomt også behov for å se hele fornorskningsprosessen i sammenheng: bakgrunn, motiver, forløp og konsekvenser.

Den langvarige debatten om manglende forskning om krigen i Nord-Norge munnet til slutt ut i det store historieprosjektet «Den andre verdenskrig i nord», i regi av UiT Norges Arktiske Universitet. Prosjektet fikk en bevilgning på 20 millioner, og skal innen 2020 resultere i en rekke bøker og artikler. Det bør iverksettes et tilsvarende, og gjerne mye større, prosjekt om fornorskningsprosessen mot samer og kvener, også dette i regi av institusjoner i nord. UiT og Samisk Høgskole må bli sentrale i et slikt prosjekt, med inviterte deltakere fra andre institusjoner.

Jeg er tilbøyelig til å mene at det er et forskningsprosjekt av denne typen vi har behov for, ikke en sannhets- og forsoningskommisjon. Jeg kan ikke se for meg dramatiske avsløringer av hittil ukjente overgrep, og jeg har problemer med å skjønne hva ytterligere forsoning skulle bestå i. Allerede under Sametingets åpning i 1997 sa Kong Harald følgende: «Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk – nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Sandra Borch (SP) er stadig er ute og arresterer folk, senest Justisministeren, så nå er jeg lysten på å bruke samme arrestmetoden på henne og SP.

11
1,220

SV vil innføre en nasjonal regel som sikrer skolene flere lærere, og dette kravet støttes av lærerne selv.

0
8