Hvis man av ulike og helt legitime årsaker ikke lengre kan bo blant velgerne man skal representere; kan det da være et alternativ å melde pass og overlate plassen til noen andre?

Partienes nominasjonsprosesser foran neste års stortingsvalg er allerede godt i gang. For mange velgere vil det være naturlig å spørre: Hvor godt representerer politikeren mitt hjemsted og regionen rundt? Det kan bety mye for valg av både parti og kandidat.

Hvert parti har tilsynelatende ulik terskel for krav til bosted for kandidatene. For Fremskrittspartiet i Troms synes det for eksempel å være lav terskel for at den som nomineres skal bo i hjemfylket.

Frps sannsynlige førstekandidat i Troms, Per Willy Amundsen, bor i Oslo med ektefelle og barn. Det skal ingen kritisere ham for, men hvordan står det egentlig til med kunnskapen om lokale forhold i Lyngen og Balsfjord?

Amundsen er en dyktig politiker med lang erfaring, han er nå statssekretær i kommunaldepartementet, men ville Frp stått sterkere med en toppkandidat som har fast tilhold i Troms?

Amundsen har tidligere vært stortingsmann fra Troms i åtte år, fra 2005 til 2013.  Men hvis man av ulike og helt legitime årsaker ikke lengre kan bo blant velgerne man skal representere; kan det da være et alternativ å melde pass og overlate plassen til noen andre?

Når det gjelder Frp ville verken en Line Miriam Sandberg eller en John Karlsen vært dårlige navn. Begge har bred kunnskap om fylket og et solid nettverk etter mange år i fylkespolitikken. Å bo på Senja eller i Nordreisa gir en annen type nærkontakt med Troms enn å sitte sørpå og lese lokalaviser på nett.

Det handler i sum om å møte velgerne der du bor. Den viktigste jobben for en politiker er å lytte til folkets puls. Det kan skje gjennom en prat mellom hyllene på Coop, i pausen på et foreldremøte på skolen, på hjemmekampen til TIL eller Skjervøy, eller gjennom et tilfeldig møte under en spasertur i byen.

Kontakten med oss velgere må bestå i noe mer enn å stå på stand og dele ut løpesedler hvert fjerde år. Det er ingen god metode for å vedlikeholde tilliten mellom den folkevalgte og velgerne. Eller forbindelseslinjen mellom innbyggere og næringslivet i Troms. Hvilken ombudsperson skal bedriften på Furuflaten, Tromvik eller Mefjordvær ringe til hvis de trenger noen til å tale sin sak?

Å representere et nordnorsk fylke i landets nasjonalforsamling er ingen dans på roser. Det er ofte hardt arbeid, og svært mye reising. Ta for eksempel høyremannen Svein Ludvigsen fra Sommarøy, et fiskerisamfunn i havgapet, åtte mil utenfor Tromsø.  I 16 år var han først stortingsmann og senere statsråd.

Hvem husker ikke Ludvigsen stige ut av en bil i snøføyka på Tromsø Lufthavn på vei til morgenflyet til Oslo? Det må ha blitt noen harde bilturer over Kattfjordeidet. Men Ludvigsen flyttet aldri til Oslo. Og i de siste 12 årene, Arbeiderpartiets Tove Karoline Knutsen. Som jevnt og trutt har flydd mellom Oslo og Tromsø, som fast passasjer på 0630-flyet sørover på mandager.

De siste årene har dette endret seg. Flere av representantene fra Troms har postadresse i fylket, men bor i eller rundt Oslo. For tiden gjelder det  Torgeir Knag Fylkesnes (SV) og Martin Henriksen (Ap).

Det betyr selvsagt ikke slik at kontakten med Troms blir helt borte. Det er mulig å ivareta en slags ombudsrolle uten å bo i nord.  SVs Torgeir Knag Fylkesnes er for eksempel svært engasjert i fiskeripolitikk.

Men blir kontakten optimal, slik den bør være? For noen finnes det, forståelig nok, faser i livet da ønsket om å være sammen med egne barn veier tyngre enn å bo i Tromsø eller Harstad.

Men dette er også et spørsmål om viktige symboler og signaleffekt. Og i det store bildet - kan et økende antall «borteboere» være et symptom på at kontakten mellom hjemfylket og velgerne gradvis har blitt svekket?

Det bør være en viktig huskelapp for partiene når de skal nominere denne høsten.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre!

0
46

Vi kan ikke fjerne statlige bevilgninger til trossamfunn og tro at ikke noe skjer med landet vårt. Det vil være slutten på folkekirken slik vi kjenner den.

0
0