Skal israelere oppnå en følelse av sikkerhet, vil det koste dem noe langt annet enn massiv militærmakt., skriver Randi Rønning Balsvik. Foto: Colourbox

Triumf og tragedie for 70 år siden

Israels feiring av 70 år som egen stat blir i nyhetsbildet nå markert av desperate palestinske ungdommer som hver uke arrangerer fredelige demonstrasjoner mot israelske militære som vokter sperringene mot Gaza. Så kastes det stein og så skytes det tilbake, og så er det ulykkelige sirkuset i gang

Jødiske ledere i Palestina erklærte Israel som egen stat 15. mai 1948. Fram mot den store feiringen av denne triumfen for verdens jøder har det siden mars vært holdt ukentlige demonstrasjoner i det lille israelsk okkuperte Gaza territoriet, der to millioner palestinere er innesperret i en utbombet ruinhaug med en enorm befolkning av unge som ikke har arbeid og ikke håp for framtida.  Demonstrasjonen har hatt nakba (katastrofen) som fokus, påminnelsen av de 725 000 palestinere som ble drevet ut da deres land ble en jødisk stat.  

Midtøsten har siden andre verdenskrig vært en av de mest konfliktridde områder i verden. Dette er i hovedsak arabernes områder dominert av et felles språk, arabisk, og en felles religion, islam.  Bortsett fra i Tyrkia og Iran er befolkningen i hovedsak arabisk i Egypt, Sudan, Syria, Jordan, Libanon, Irak, Saudi Arabia og Kuwait. En kilde til konflikt har på hele 1900-tallet ligget i arabisk erfaring av vestlig politisk og teknologisk maktutfoldelse i relasjon til regionens rikdom på olje. Den andre, og mest synlige kilden til konflikt, er opprettelsen av Israel i arabiske Palestina, også et resultat av vestlig intervensjon. To folk krever historisk rett til det samme territoriet, som omtrent er på størrelse med Trøndelag fylke. FN støttet en plan om deling av Palestina i en jødisk og en palestinsk stat høsten 1947, der USA, Sovjetunionen og de fleste europeiske land var for, mens landene i den arabiske verden stemte mot. FN har alltid stått for en løsning der jøder og arabere skulle ha hver sin stat. Dagen etter erklæringen om staten Israels tilblivelse angrep militære styrker fra flere araberland Israel. 

Hvordan kan vi forklare oppkomsten av Israel og det evigvarende sinne og opplevelse av krenkelse, ikke bare på palestinsk arabisk side, men i hele den arabiske verden?

Tidlig i vår tidsregnings begynnelse ble jødene drevet ut av sine områder fordi de gjorde oppstand mot den romerske okkupasjonen. Jødiske samfunn var å finne i mange land. I deres religiøse og kulturelle ritualer ble det gjentatt over århundrer at de skulle vende tilbake til det landet Gud hadde gitt dem, slik de hadde vendt hjem fra egyptisk og babylonsk fangenskap beskrevet i Bibelens gamle testamente. «Neste år i Jerusalem» har vært en hilsen og en markering av identitet blant jøder i diaspora (utlendighet) gjennom hundrer av år. Araberne og islam erobret territoriet i det 7. århundre. Palestinerne har bodd i landet i 1300 år. Enkelte jøder vendte tilbake til Palestina gjennom langt over tusen år, men var så få i antall at araberne ikke ble uroet. Forfølgelse av jøder ble intensivert i en lang rekke land også inspirert av nasjonalistiske strømninger som ville bygge sterke nasjonalstater omkring ideer om ett folk. Forfølgelsene og den nasjonalistiske ideologien førte til jødisk nasjonalisme, kalt sionisme, mot slutten av 1800-tallet, en jødisk bevegelse som søkte etter et hjemland der jøder kunne kjenne seg trygge.

Etter det Osmanske/Tyrkiske riket ble oppløst etter Første verdenskrig, gav Folkeforbundet kolonimaktene Frankrike og Storbritannia «mandat» til å styre landområder i det tidligere imperiet. Storbritannia fikk Palestina. I 1917, under krigen, hadde den britiske regjeringen gitt et løfte om at dersom krigen ble vunnet, skulle jødene få et hjemland her. Hvordan det skulle kunne skje, er ikke nærmere utdypet i den berømte Balfour-erklæringen, bortsett fra at det står at det ikke skulle skje på bekostning av de sivile og religiøse rettighetene til de ikke-jødiske innbyggerne i landet. Denne reservasjonen i erklæringen har sjelden blitt husket.

I 1920 var rundt 10 prosent av befolkningen i Palestina jøder. The Jewish Agency for Israel i USA støttet oppkjøp av arabisk eid jord. Etter Hitlers maktovertaking i Tyskland i 1933 økte forfølgelsene sterkt og med det også innvandringen av jøder til Palestina. Palestinske protestaksjoner, både mot innvandringen og det britiske styret, økte i omfang og ble slått ned militært med mange tusen døde som resultat. Etter at 6 millioner jøder var utryddet under Andre verdenskrig, søkte titusener av de som hadde overlevd å komme seg inn i Palestina. Britiske myndigheter nektet skip med jøder å komme til kysten. Jødiske militante grupper kjempet både mot palestinere og britiske myndigheter. Angrepet på King David Hotel i Jerusalem, der britene hadde sin administrasjon, resulterte i nesten hundre drepte. Britene anklaget USA for kaoset i Palestina, fordi amerikanerne presset britene til å ta imot 100 000 flere jøder i April 1946, enda det var fullstendig klart at dette var uakseptabelt for araberne. Samtidig nektet USA å ta imot flere jøder. Storbritannia støttet ikke FN vedtaket om deling av Palestina, britene var mer enn klar over problemene, trakk seg ut og overlot kaoset til FN.

Flere kriger kom som følge av oppkomsten av staten Israel og kampen om det palestinske landområdet.  Hovedresultatet var at israelsk militær overlegenhet, godt hjulpet av vestlige land, særlig USA, utvidet sitt territorium på bekostning av det som skulle kunne utgjøre en palestinsk stat. Krigenes utfall har også gjort Israel til okkupasjonsmakt og en halv million israelere har fått beskyttelse til å bygge på okkupert palestinsk område. Taperne i denne tilsynelatende evigvarende krigen er den palestinske sivilbefolkningen. Den første krigen drev mer enn 700 000 av dem til en eiendoms- og statsløs pariatilværelse i flyktning leire i naboland, som ikke lot palestinere bli integrert i sin befolkning. De skulle vende tilbake og kreve sin rett overfor Israel.

 I 1993 skjedde et internasjonalt mirakel, den såkalte Oslo-avtalen. Den palestinske frigjøringslederen Yasir Arafat og stats- og utenriksministre i Israel, Yitzhak Rabin og Shimon Peres, oppnådde enighet om noe. Det viktigste for Israel var at landet ble anerkjent som stat av palestinske ledere, og et «veikart» for fred ble skissert, der, imidlertid, Palestina ikke ble anerkjent som stat, men kun lovet større grad av selvstyre i de okkuperte områdene. De tre fikk Nobels fredspris i 1994, og så druknet enigheten i de gamle konfliktene. Osloavtalen berørte ikke det brennbare spørsmålene rundt de nå mer enn 4 millioner palestinske flyktningene.  Mønstret har vært periodiske oppstander av desperate steinkastende palestinske ungdommer mot israelske soldater, enkelte skremmende aksjoner av selvmordsbombere som rammet israelske sivile, stadige nålestikk, som ikke lot israelere leve i fred. Israels svar var bruk av militærmakt som krevde et langt, langt større tap av palestinske liv. Bombingen av Gaza i 2014, der to millioner mennesker er innesperret, førte til endeløse ruinhauger av tidligere hjem og arbeidsplasser, 10 000 skadde og flere enn 2000 drepte.

Israels feiring av 70 år som egen stat blir i nyhetsbildet nå markert av desperate palestinske ungdommer som hver uke arrangerer fredelige demonstrasjoner mot israelske militære som vokter sperringene mot Gaza. Så kastes det stein og så skytes det tilbake, og så er det ulykkelige sirkuset i gang. Urovekkende er det at Israels handtering av konflikten med palestinerne er med på å legitimere nye former for jødehat i verden.   

Det internasjonale samfunn framholder at tre forhold må adresseres for å oppnå fred: Israelske bosettinger på okkupert palestinsk jord må fjernes og den pågående ødeleggelsen av palestinske hjem stanses.  Israelerne må overlate Øst Jerusalem til en palestinsk stat, ikke infiltrere og usurpere også her. Hvordan skal de fire millioner palestinske flyktningene kunne «vende hjem»? Spørsmålet om erstatninger for tap av palestinske eiendommer er for lite i fokus. Skal israelere oppnå en følelse av sikkerhet, vil det koste dem noe langt annet enn massiv militærmakt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse