Det aller beste var hvis de kunne treffe to hvaler på et skudd ved å skyte gjennom den første og inn i den andre!

Omstilling til nye ressurser og muligheter har alltid vært en nøkkel for å overleve i Nord-Norge. Sjøpattedyrene har vært en av ressursene som folk utnyttet for å skaffe seg et levebrød. Hvalene langs kysten av Nord-Norge er først nevnt i helleristninger, blant annet av en spekkhugger i helfigur fra Tysfjorden, dernest er fangst av hvalross og store hvaler beskrevet i Ottar fra Lenviks beretning fra vikingtida. Olje fra fangede hvaler og strandede hvaler ble bruk til lamper, og bein og barder var lette materialer som kunne brukes til formål som vi ville brukt plast til i dag, for eksempel vevsverd. Samspillet mellom mennesker og sjøpattedyrene er komplisert, og tidligere tiders mennesker hadde en forstilling om at de store hvalene påvirket vandringene til de store fiskestimene av sild og lodde.

Den merkeligste hvalfangsthistorien jeg vet om er en beretning om varangersamenes hvalfangst i 1694 der hver av varangersamene betalte ½ pund fisk til en gammel same i Pasvik, «Levi», mot at han med overnaturlige evner skulle styre de store hvalene inn i fjorden der de gikk seg fast på en grunne slik at de kunne slaktes og fordeles mellom samene. De store hvalene ble styrt inn i fjorden ved at de ble jaget av «vannhunder» som sjamanen «Levi» kontrollerte. I følge NOU 1994:21 tror man at disse «vannhundene» var spekkhuggere.

Den industrielle hvalfangsten ble innført av nederlendere og engelskmenn som på 1600-tallet begynte å fangste på de store retthvalene: Nordkaper langs kysten av Nord-Norge og grønlandshval ved Spitsbergen. Disse store og saktesvømmende hvalene var perfekte for datidens fangst siden de fløt etter at de var drept med harpuner og lanser. De kokte olje av hvalene på landstasjoner langs kysten. De opp til 4 m lange bardene ble brukt som råmateriale til korsetter. Dette var det første store «oljeeventyret» i Norge. Nordkaperen ble i praksis utryddet i Nord-Norge, mens bestanden av grønlandshval overlevde ved Svalbard i et svært begrenset antall. Det er bevart mange navn som minner oss om denne tida og som har med «Hollenderne» å gjøre. I følge «Av hvalfangstens historie» av skolelæreren Sigurd Risting fra 1922 er muren rundt kirken i Hasvik delvis bygd opp av bein fra disse utryddede hvalene.

Varangerfjorden var i tidligere tider kjent som et område blåhvalene søkte til, trolig for å spise krill. Det var her den sørnorske skipsrederen Sven Foyn startet et nytt kapittel i hvalfangsten da han i 1860-årene utviklet granatharpunen og ved hjelp av hurtige dampbåter gikk i gang med fangst på mer hurtigsvømmende blåhval, finnhval, seihval og knølhval. Disse hvalene måtte fylles med trykkluft for å unngå at de sank. Nok et «oljeeventyr» var i gang.

Hvalene minket sterkt i antall og dette bekymret kystfiskerne i Finnmark. De hadde den forestillingen at «Trollkvalen» (knølhval) og «Loddekvalen» (finnhval) drev silda og lodda inn mot kysten slik at torsken fulgte etter og ble tilgjengelig for kystfiskerne. I årene etter 1900 var torskefisket dårlig og kystfiskerne skyldte på hvalfangsten. Havforskerne G.O. Sars og J. Hjort tilbakeviste denne sammenhengen, mens bl. a. Nordlys sin grunnlegger, presten og arbeiderpartimannen Alfred Eriksen, støttet fiskerne. I sinne rev fiskerne ned hvalfangststasjonen i Mehamn i 1903. Omkring 1000 fiskere tok del i opprøret. I forbannelsen valgte nordlendingene inn de fire første representantene fra Det Norske Arbeiderpartiet på Stortinget. Fangsten på de store hvalene ble forbudt i Norge i 1904.

Småhvalfangsten fortsatte. Selv ble jeg introdusert for hvalene av min bestefar, Fredrik Mathias Jørgensen, som hadde egen båt «Trygg» på 30 fot som han brukte til småhvalfangst med kaldharpun i mellomkrigstiden. Vågehval var hovedmålet for denne fangsten, men de skjøt gjerne på andre arter som spekkhuggere og nebbhval dersom de fikk sjansen. Det aller beste var hvis de kunne treffe to hvaler på et skudd ved å skyte gjennom den første og inn i den andre! De store kundene til småhvalfangerne på Senja var ifølge bestefar revefarmer på den tida. Han tok også del i storhvalfangsten rundt Antarktis i sesongene 1926-27 og 1929-30 og var blant annet på kino på Sør-Georgia der det var et stort norsk samfunn tuftet på hvalfangsten. Storhvalfangsten ble også tatt opp igjen i et mer begrenset omfang fra landstasjonen på Skjelnan i Tromsø i 1947. Det var, etter det jeg har forstått, i første rekke spermasetthval og finnhval ved eggakanten utenfor Senja og Andøya som var målet for hvalfangerne fra Skjelnan. Hvalstasjonen ved Skjelnan var en av de viktigste severdighetene for turistbransjen i Tromsø fram til den ble nedlagt i 1971.

I dag er hvalsafari i skuddet. Min oldefar, Fredrik Isaksen, opererte i sin tid ut fra Tromsø med seilbåten «Eline» der de drev med bl. a. turisttrafikk. Han dro en gang med en belgisk rikmann på hvalsafari. Rikmannen hadde med seg en elskerinne som brukte så mye parfyme at «hvalene fulgte båten».

Hvalsafari-industrien i Nord-Norge, slik vi kjenner den i dag, startet med at noen danske miljøvernere traff næringssjefen i Andøy kommune på kaia. Så ble en avisredaktør involvert og «det ballet på seg». Den historien har jeg lyst til å fortelle en annen gang.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

– Den faren verden står overfor, er like stor som før annen verdenskrig, eller sannsynligvis større, fordi klimaendringer er irreversible, sa Californias guvernør Jerry Brown da han nylig hadde besøk av klimaminister Vidar Helgesen (H).

0
15

Det har vært fremmet påstand om at Arbeiderpartiet er uklare på hva de vil med trålernes pliktordninger. Det medfører ikke riktighet.

1
1