Stortinget bør ha den selvinnsikt at det innser at Finnmark ikke er et "vanlig" norsk fylke. Skulle tvangssammenslåinga bli stående, får vi kalle fylket Troms i Finnmark, skriver John Gustavsen.

Troms i Finnmark

Med fylkesrådslederen som frontfigur går nå Troms Arbeiderparti inn for regjeringas tvangssammenslåing. Ørnen i norsk politikk er skadet.

Stortinget bør ha den selvinnsikt at det innser at Finnmark ikke er et "vanlig" norsk fylke. Skulle tvangssammenslåinga bli stående, får vi kalle fylket Troms i Finnmark.

8. juni 2017 gikk Stortinget med 96 mot 73 stemmer inn for å slå sammen Troms og Finnmark. De tre regjeringspartiene fikk støtte fra KrF i denne saka. En undersøkelse foretatt av InFact med 813 spurte, kom til at 25 prosent av finnmarkingene var positive til sammenslåing, 67 prosent i mot mens 8 var usikre. Tidligere stortingsrepresentant for KrF, Randi Karlstrøm (f. 1960), har vært en av de skarpeste kritikerne av sammenslåing. Etter valget i september, var oppslutninga mot reversering av vedtaket redusert til kun fire stemmer i Stortinget. Ved inngangen til 2018 hadde 2500 sluttet seg nettaksjonen “For Finnmark”, nå er det 5000 i “motstandsbevegelsen”.

Oppsiktsvekkende nok forsvarer stortingsrepresentant Cecilie Myrseth og fylkesrådsleder Willy Ørnebakk - begge fra Ap - Solbergs tvangssammenslåing. Stemninga i Troms fylkesting kan ikke være særlig harmonisk. Ap mister forståelig nok oppslutning. Befolkninga i Troms er neppe i begeistringens rus over framferden til de blå-blå-blå.  

Ørnebakk slo virkelig på stortromma i et innlegg 5/12 i Nordlys: “Det er ingen liten oppgave å være sammfunnsutvikler for Norges største fylke.” Det er særlig utviklingen i Tromsø by han gjør seg til talsmann for, nesten så et vanlig stemmekveg kan bli forlegen: “Tromsø med sine sterke miljøer er (…) den største ressursen for den nye regionen.” Det er “helt naturlig at Tromsø må være postadresse for hovedadministrasjonen.” Og slå dette: “I Tromsø fins det miljøer i verdensklasse.” 

For fylkesordføreren i Finnmark, Ragnhild Vassvik, kan det ikke være lett å stå i mot. Hun skriver noe resignert om sin partikamerat: “Jeg kan gjerne pludre med Willy Ørnebakk om vyer, drømmer og visjoner for det nye fylket, og jeg kan til og med ta med en flaske vin.”

Vin & viten ved Tromsø Museum kunne kanskje invitere de to fylkeslederne slik at vi fikk nærkontakt. Ørnebakk virker så hissig på nye erobringer at det er fristende å ta fram et samisk ordtak, Cálmitgon borrat, “spise med øynene”.

Dersom fylkestoppene i Troms er representative, har partiet havnet i konflikt med finnmarkingene. Hva sier Jonas? Etter at fylkesrådslederen i Nordland, Tomas Norvoll, i desember 2016 gikk inn for storfylke i nord, ble det liv leiren. Nordland ville ikke være med, og Bodø slett ikke la seg styre av Tromsø. Regjeringa lot Nordland få fortsette som fylke, men klamrer seg nå fast til at Troms skal få styre over Finnmark. Knut Storberget (Ap) har sagt ja til å være fredsmegler for Monica Mæland (H); betyr det politisk samboerskap?  

Tvangssammenslåing av de to nordligste fylkene har ikke vært noen vinnersak, for de blå-blå-blå. Ved stortingsvalget i september fikk opposisjonspartia (Sp, SV, Ap, R og Mdg) klart flertall blant velgerne: 59 prosent i Finnmark, 57 i Nordland og 54 i Troms. Da det så ble lagt fram et stortingsforslag mot sammenslåing før jul, var det så vidt dette gikk i gjennom, 51-47. Ved at “søringene” i KrF sikret flertall, ble forhandlingsklimaet mellom Troms og Finnmark verre. Ved at ledende Ap-politikere i Troms nå forsvarer regjeringas fusjonspolitikk, har venstreopposisjonen og Sp i nord fått en vinnersak.

Kolonisering har finnmarkingene levd med i hundrevis av år. Da Trygve Slagsvold Vedum innledet på januarmøtet til Folk i Finnmark, sa han:

- Hvis du hadde isolert Finnmark som fylke, hadde det gått med voldsomt stort overskudd(…)Vi som land er helt avhengig av at folk vil bo her, og at vi hevder suverenitet.

SP-lederen vinner terreng fordi han sa:

- Det er mye klokere at det er folk i Finnmark som ser hvilke løsninger som er best for Finnmark, enn at det er folk i Oslo eller Tromsø som gjør det. (FD 15/1-2018)

Sanner var invitert til stiftelsesmøtet, men nøyde seg med å sende en nyttårsvideo: - Nå må omkampenes tid være forbi.

For politikere i Troms må det være tankevekkende at verken Nordland eller Finnmark vil inngå ektepakt. Finnmarkinger opplever tvangsforsøket som et svik.

Finnmark er landet nord om Norge, større enn Danmark, med minst tre etniske folkegrupper, en kystlinja på nærmere 10 000 km. og naturressurser som i alle år har vært utsatt for fremmed utplyndring. Dette er også grenselandet; den norsk-russiske grensa er 196 km., og av grensa Norge-Finland på 736 km. er nærmere 700 km. knyttet til Finnmark.  

Å presse gjennom en sammenslåing på syltynt demokratisk grunnlag, opplever mange finnmarkinger ydmykende. I 2016 utkom det i Sverige ei bok, Norrlands futurum, skrevet av Theres K. Agdler bosatt i Jämtland, opprinnelig fra Sveits. Etter nitige studier og reiser i svenske nord, skriver hun at “Norrlands förhållande til Sverige (statsmakten) liknar ett förhållande där mannen slår kvinnan” (s. 66) Da Sara Lidman (1923-2004) på sine gamle dager flyttet hjem til Jörn i Ångermanland, var det for å delta i forsvaret av hjemtraktene. “Ethvert sted er jo et sentrum” poengerte hun i en samtale om sentrum-periferi.

Stortinget bør ha den selvinnsikt at det innser at Finnmark ikke er et “vanlig” norsk fylke. Skulle tvangssammenslåinga bli stående, får vi kalle fylket Troms i Finnmark.

Men - skal Troms(ø) påta seg rollen som agent for Oslo-kolonialismen?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse