NORDNORSK: Fra Grønnegata i Tromsø sentrum. Foto: Yngve Olsen Sæbbe/Nordlys

Tromsø og Nord-Norge

I Tromsø har høystemte festtaler om Nord-Norge nå mistet mye av glansen.

Høyre og Fremskrittspartiet hadde en gave til Nord-Norge i 2017. Det besto av en sammenrasket regionreform som har ført til et konfliktnivå som landsdelen aldri tidligere har vært i nærheten av.

2017 ble et bekmørkt år for de av oss som har trodd på et samlet Nord-Norge. Vi har endt opp med to regioner som hver for seg skal bygge egne maktbaser og rivalisere om hovedstadens gunst.  Lokalpolitikk kommer til å dominere enda mer enn i dag, og tonen er allerede satt gjennom at Nordland er i ferd med å vende ryggen til resten av landsdelen.

Det ser vi ikke minst i forhold til to aktuelle saker; kampen for å splitte opp medisinske fagmiljøer ved landsdelens felles universitetsklinikk, og i forhold til den nordnorske kulturavtalen, som reflekterer at Nordland trekker seg vekk, slik festspilldirektør Maria Utsi formulerer det. 

Vi vet så altfor godt hva som skjer etter de store nordnorske sammenkomstene. Der glatter makten over at familien er dypt og varig splittet. Men alle vet at knivene slipes straks folk trår ut av konferansehotellene. 

Hva med Tromsø i dette bildet? Skal byen fortsette kampen mot vindmøller? Eller kan Tromsø forsøke å passe sine egne interesser bedre enn i dag uten å bli den stygge storebroren som skal grafse til seg alt? Slagene Tromsø skal kjempe står ikke imot Alta, Harstad, Vadsø og Finnsnes. Slagene står mot større og sterkere krefter. Blir Tromsø sterkere i seg selv, vil byen også bli sterkere for regionen rundt.

Et selvbevisst Tromsø er å foretrekke, både for Norge, og hele det nye arktiske storfylket. Og spørsmålet er nå hvordan landsdelskampene den siste tiden har påvirket tankemåtene i en by der nettverkene har insistert på en slags høyere himmel over sin agenda, som har vært Nord-Norge.

Jeg er redd denne forståelsen nå er på vikende front. I større grad tror jeg flere vil erkjenne at Tromsø i større grad må bli enig med seg selv om hva som er godt for Tromsø.

Her bærer mange et ansvar for å skape lokal samhandling. Ordføreren og de politiske partiene, de fremste næringslivslederne. Og ikke minst gjelder det Sparebanken Nord-Norge,  tidligere Tromsø Sparebank.

Den politiske forståelsen i Tromsø er gjennom lang tid blitt regionalisert, og det på en måte som du ikke finner så mange andre steder i Norge. 

Jeg tviler imidlertid meget sterkt på om budskapet “Tromsø må bli enda rausere” har en besøkelsestid i byen. I alle fall må man først vite hvordan det står til med saldoen på hjemmebane.

Tromsø er fortatt blant landets raskest voksende byer. Når Norge henvender seg mot nord, ser de til Tromsø. Denne posisjonen er ikke naturgitt, men er bygd på politiske seiere som ligger tilbake i tid.

Spørsmålet som må stilles, er når Tromsø sist vant en stor politisk seier som reellt sett styrket byen? Det var Norsk Polarinstitutt for snart 25 år siden. Arktisk Råd kom mange år senere, med en sølvskje fra Jonas Gahr Støre. I år feirer vi 50 års jubileum for universitetet. Må Tromsø se til fortiden for å finne triumfer?

Tromsø slik byen fremstår i dag, er et produkt av fremragende vilje til politisk samhandling, der man staket ut kursen sammen og våget å kreve.

Denne kulturen må Tromsø finne tilbake til. Til røttene. Hva var det som gjorde Tromsø sterkt? Ingenting har kommet av seg selv.  Byen har hatt mange odds mot seg, klima og avstander. Det som er vunnet, er et resultat av nitidig arbeid og lobbyvirksomhet fra ildsjeler og entusiaster.

Det aller viktigste for Tromsø fremover er trolig å skape fungerende kommunikasjonskanaler mellom politikk, kunnskap og næringsliv i byen. Den avtroppende Coop-direktøren Kjell Olav Pettersen har sagt det godt: Tromsø mangler en plan, et felles bilde av hva vi ønsker å skape.

Og det må tilføyes; Tromsø trenger ordførere og andre lederskikkelser som brenner for å være sjef for Tromsø, og ikke for Arktis eller Nord-Norge.

Tromsø er heldigvis akkurat stor og mangfoldig nok, og med ulike nettverk, som forhindrer et eneste stort konsensus og det knugende småbyropet om å slutte rekkene mot ytre fiender. 

Det kommer ikke til å skje fordi Tromsø har store institusjoner, og en bred og kritisk offentlighet. Ordskiftet er åpent og gjennomsiktig. Tromsø likner mer og mer på Oslo, også på dette området. For på flere måter har Tromsø nå blitt Nord-Norges Oslo. Kanskje må byens egne strategier også justeres og moderniseres, i overenstemmelse med dette.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse