Tromsø blir altfor ofte sett på som en trussel mot resten av Nord-Norge.

Debatten om en felles nordnorsk region har avdekket den sentrale drivkraften i nordnorsk politikk og samfunnsliv. Det handler om at alle er mot Tromsø. Frykten for Tromsø overskygger alt annet, og synes i sum å være adskillig større enn viljen til å skape noe i fellesskap i Nord-Norge.

Tromsø opplever rask økning i folketallet, og er nå den tredje raskest voksende byen i landet. Det er liten tvil om at byen har sterk tiltrekningskraft, og at de mange og viktige forskings- og kunnskapsmiljøene i Tromsø er hovedårsaken til dette. UiT Norges Arktiske Universitet er med sine 16.000 studenter selve motoren i bysamfunnet. I tillegg leverer Framsenteret, Norsk Polarinstitutt og Universitssykehuset Nord-Norge viktige bidrag til å videreutvikle Tromsø som kunnskapsby, ikke minst med vekt på det arktiske.

I et samfunn som vil bære stadig mer preg av at automatisering og avansert teknologi skaper et nytt arbeidsliv, er det liten tvil om at en fortsatt satsing på kunnskap og innovasjon er PIN-koden for videre vekst i en by som Tromsø.  I en internasjonal konkurranse handler det om å være attraktive for gründere og mennesker med høy kompetanse.

I tillegg ser vi nå hvordan reiseliv er i ferd med å bli en meget viktig næring i Tromsø, med stadig flere direkte flyruter til europeiske storbyer. Her er det forventet ytterligere vekst i nye markeder de nærmeste årene, ikke minst i Asia.

På mange måter er den positive utviklingen i Tromsø en stor mulighet for resten av regionen.  Både når det gjelder kunnskap og næringsliv er det et uomtvistelig potensial for å skape adskillig større ringvirkninger i de nordnorske omgivelsene enn i dag. Brobyggingen med Alta, Harstad og Narvik innenfor høyere utdanning er et særdeles godt eksempel på merverdien som kan skapes med utgangspunkt i Tromsø.

Likevel blir altså Tromsø for ofte sett på som en trussel mot resten av Nord-Norge.  Det hjelper lite at oponionsdannere, institusjoner og virksomheter i Tromsø har et genuint ønske om å ta et regionalt ansvar. Men å føre en samtale om resten av landsdelen med et ståsted i Tromsø, er rene skjære linedansen. Det handler om å veie ord på gullvekt. Som regel blir det møtt med mistenksomhet, og nullet ut som et forsøk på å samle mest mulig makt i byen på bekostning av Nordland og Finnmark.

Tromsø har blitt den klart største gutten i den nordnorske klassen, men er samtidig tildelt en rolle som prügelknabe. Det er en forventing om at byen skal ta imot pryl fra resten av Nord-Norge, og stå med ryggen bøyd, i skam over at man gjennom strategiske satsinger har lyktes med å skape et bysamfunn mange ønsker å bo i.

Ofte stilles det spørsmål om hvordan Tromsø samhandler med sin landsdel. Altfor sjelden stilles det spørsmål om hvordan den øvrige landsdelen kan stille opp for Tromsø.  I en landsdel som står overfor formidable demografiske utfordringer, er det et stort mysterium hvorfor den øvrige landsdelen har et så intenst og vedvarende behov for å snakke Tromsø ned. Jeg tror i stedet at Nord-Norge, med kun 9,2 prosent av landets befolkning, vil være tjent med at alle spiller storbyen Tromsø enda bedre.  

Forakt og misunnelse mot juvelen Tromsø er ikke noe godt kompass for å utvikle Nord-Norge videre.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Hurtigruten elsker Tromsø og Nord-Norge. Og vi forstår hvordan samfunnsoppdraget vårt forplikter. Derfor er det så frustrerende å kjempe en utmattende kamp mot Tromsø havn.

5
298

Ekaterina Sharova retter kritikk mot Arctic Arts Summit i Harstad, der hun mener de nordlige delene av Russland ble usynliggjort.

0
47