Integrering er utfordrende, også med hensyn til likestilling, og det må tas på alvor.

Det er bra at likestilling debatteres. Det har også interessante konsekvenser. Ord og formuleringer, ja selve innrammingen av et problem i den offentlige debatten påvirker hva vi ser som selve problemet og hvordan vi oppfatter verden rundt problemet. Derfor får formen på debatten, ”framingen” på godt norsk, også konkrete resultater for folk, politikk, bevilgninger etc. I forskningen snakker vi om diskurser som får materielle konsekvenser og refererer til Foucault og Bacchi, mens kritikerne sier at vi må studere virkeligheten heller enn ordene. Jeg er opptatt av hva ordene gjør med virkeligheten og spør med Bacchi: Hva er problemet representert som? Med representert fremhever hun at problemet ikke bare presenteres – som noe som allerede finnes, men at det ved å bli presentert på nytt, faktisk skapes. 

Særlig i en tidlig fase ble flyktningkrisa representert som ei krise for flykninger; sårbare mennesker på flukt som har forlatt sine hjem, tar seg over havet i farlige farkoster eller vandrer i ukjente landskap i vind og bølger, i frost og regn i usikkerhet, natt som dag. Dette førte til medfølelse og ønske om å hjelpe, og respekt for mennesker som har gjort vanskelige valg. Denne forståelsen krevde at flyktningene ble anstendig og rettferdig behandlet.

Etter hvert ble flyktningene innrammet som en krise for Schengen-samarbeidet og Dublin-avtalene som avgjør hvilke land som skal behandle asylsøknadene. Flyktningene ble et problem for innvandringssystemene. ”Framingen” gjorde regelverket sentralt og det ble mer oppmerksomhet mot om flyktningene oppfylte regelverkene. Flyktningenes situasjon var ikke lenger viktig, men om de var ”ekte” nok i lovens forstand.

Senere ble forståelsen til en krise for de landene flyktningene kommer til. Det ble krise i bemanning på grensestasjonen på Storskog, for UDI, statsråden og regjeringa. Å ta imot mange tusen mennesker, og flere i Sentral-Europa, krever selvsagt mottaksapparat, logistikk, ressurser, mat, overnatting med mer. Søknader om asyl skal behandles og eventuell status som flyktning utløser rettigheter. Likevel er mange av landene som står overfor disse utfordringene bedre rustet enn land i nærområdene og andre deler av verden til å ta dette ansvaret og betale prisen. Dette er land som har vokst og tjener på internasjonal handel, er velorganiserte og veladministrerte demokratier med romslige areal.

Som innvandrere skal flyktninger integreres i noen fellesskap. Da er vi kommet til likestillingsinnrammingen som jeg begynte med. Min påstand er at ved å snakke om migranter som en trussel mot kjønnsmessig likestilling som en norsk grunnverdi, gjøres migrantene til ”de andre”. ”De” er ikke som ”oss”.  Innvandring eller flyktningkrisa blir et kulturelt problem. Plutselig er det som forener ”oss” en grunnleggende oppslutning om likestilling, som ”de” ikke deler.

”Vi” er blitt et forestilt, enhetlig norsk fellesskap der alle slutter opp om likestillingsidealene. Glemt er vold og seksuelle overgrep som i stor grad utføres av (noen) norske menn mot (i hovedsak) kvinner og barn. Glemt er lønnsgapet mellom kvinner og menn med lik utdanning og ansiennitet i samme type jobber. Glemt er kvinners lavere representasjon i styrer og lederstillinger, unge jenters og voksne kvinners dårligere karriereutsikter og færre reelle utdanningsvalg i forhold til menn. Diskusjonen om kvinners pensjonsrettigheter, mindre formell makt og større omsorgsoppgaver og ansvar, blir mindre viktig. Jenter og kvinners risiko for det som i et kjønnet språk kalles ”festovergrep” finnes visst ikke lenger. Seksuell trakassering, klåing og det å bli kalt hore er blitt noe som kom inn i den norske hverdagen med unge innvandrede menn, og slett ikke noe som ligger fjellstøtt i norsk julebord- og russekultur.    

Ordene gjør det norske fellesskapet enhetlig. Politisk strid om likestillingslovgivningen, kjønnskvotering i norsk næringsliv og fedrekvoten blir mindre viktig. Det gjør at behovet for en aktiv likestillingspolitikk, med tiltak og  ressurser, og integrering av kjønnsdimensjon i all politisk tenkning, ser ut til å bli overflødig. Det passer kanskje noen av de nye forkjemperne for likestilling godt? Enigheten om kjønnsmessig likestilling blir en måte å ekskludere andre, og nettopp skape ”de andre” på en slik måte at de ikke kan bli en del av oss.

Integrering er utfordrende, også med hensyn til likestilling, og det må tas på alvor. Derfor må vi jobbe aktivt med likestillingspolitikk på mange samfunnsområder. Problemet er ikke at innvandrere truer likestillingen. Problemet oppstår hvis ”vi” –ikke jobber seriøst med kjønn i integreringen. Det kan bli ”krise”.

Dette og andre tema vil bli debattert på UIT-Frokost  8.mars om flyktninger som trussel eller mulighet for en inkluderende likestillingspolitikk.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Stortingets Næringskomite om pliktsystemet for trålerne.

0
59

16. mai kom jeg over et innlegg av Christian Torseth, leder av Nei til EU Nordland. Et innlegg hvor han i 9 avsnitt tar ganske så feil. Dette er hvorfor. 

0
0