Nordområdene er kanskje en geografisk utkant, men sentrum for skapervilje og realiseringsevne.

–Nå må du skjerpe deg, lillegutt, ellers får du ikke jobb på Sydvaranger når du blir stor!

Slik kunne en far i Kirkenes snakke til sin ulydige sønn for en generasjon siden. Det meste i Sør-Varanger dreide seg om AS Sydvaranger.

Gruveselskapet var største arbeidsplass og eide infrastrukturen i Kirkenes. Ungdom brydde seg ikke så mye om skolegang, det var kort vei fra konfirmasjon til gruveslusk. Sydvaranger var trygt som Dovrefjell.

Slik var situasjonen i mange samfunn i nord for noen tiår siden. Bygder og tettsteder hadde ofte bare en fot å stå på. Det kunne være et fiskebruk, vegvesenet, gruvedrift….. Modellen er solid i gode tider, uhyre sårbar når konjunkturene peker nedover.

Og det kom dårlige dager. Tidligere fylkesmann Anders Aune (1923-2011) var en av de første som så varsellampene blinke. “Å være i Finnmark i dag er som å sitte i en båt hvor de styrende verken har kart, kompass, radar eller ekkolodd, og i tillegg er de både blinde og døve”, skrev Aune i et brev til statsminister Gro Harlem Brundtland i 1988. Da var han allerede på vei ut av Arbeiderpartiet, partiet han hadde vært trofast mot både som lokalpolitiker og rikspolitiker.

Aune så samfunn rakne, arbeidsplasser forsvinne og ungdom reise ut. Han ante svarte natta komme. “Bare tusseladdene blir igjen”, sa den fargerike fylkesmannen i et litt uheldig øyeblikk. Utsagnet er dessverre også klistret til Aunes ettermæle. Han fortjener noe bedre. Denne trøndergutten kom fra tysk fangenskap til et Finnmark i ruiner etter krigen. Han tapte sitt hjerte til folket og naturen, og tjente fylket som sykehusdirektør, ordfører i Vadsø, stortingsrepresentant og fylkesmann. Han var kjeftsterk og handlekraftig, hvis journalistener i fylkets aviser manglet et oppslag var det bare å ringe Aune, han  snakket i overskrifter.

Aune ble også frontfigur i Folkeaksjonen Framtid for Finnmark, aksjonen som ble startet for å demme opp for fraflytting og nedlegging. Et valgskred (21,5 prosent) i 1989 sendte Aune inn på Stortinget igjen.

Anders Aune kjempet et helt liv for Finnmarks sak, men traff ikke blink da han hevdet at bare tusseladdene ville bli igjen. Hans kompanjong i Folkeaksjonen Framtid for Finnmark var Vidar Karlstad fra Mehamn. Han ga aldri opp, i dag leder han Nordkyn Nordic Safari AS og er vert for opplevelsessøkende fra hele verden. Og Mehamn har fått flere bein å stå på.

Kirkenes gikk heller ikke ad undas da Sydvaranger stengte dørene og “brunosten”, Sydvarangers administrasjonsbygning, ikke lenger var viktigere enn rådhuset. Jeg arbeidet i Kirkenes da krisen meldte seg. Min kollega i Bladet Finnmarken var Kåre Tannvik, langt fra noen tusseladd. Som tenåring hadde han en sentral rolle i spillefilmen “Brent jord”. Etter en kort karriere som journalist ble han talsmann og aktivist i “Stopp dødsskyene”, aksjonen som kjempet for rensing av nikkelverket på russisk side. Det ble en kamp mot vindmøller. Moskva og oligarkene som etter hvert ble eiere og ansvarlige for svovelutslippene fra Nikel, brydde seg ikke om noen nordmenn som gikk med plakater og demonstrerte ved å gå rundt treriksrøya i Pasvik. Men grensekrenkelsen ble en sak for norsk politi, pipene i Nikel fortsatte å spy ut gift, selv etter 300-millionersgaven fra Norge.

Kåre Tannvik så hurtigrutepassasjerene rusle i ellers folketomme gater og kjede vettet av seg i påvente av seiling sørover igjen om noen timer. Noen takket ja til en busstur til grensen og knipset et bilde av Sovjetunionen-skiltet. De dristigste ruslet fram mot bommen og grabbet en stein som et minne, Grensekommisariatets folk fylte på med ny småstein når det var tomt.  Noen amerikanere klistret nesa mot vinduet og turte ikke gå ut i frykt for kommunistene på den andre siden.

I denne gruppen så Kåre Tannvik et enormt potensiale. Han stiftet Radius Kirkenes, en reiselivsbedrift som setter omsetningsrekord hvert år. Snøhotell, hundekjøring, isfiske og krabbefangst har appell hos betalingssterke kunder over hele verden. Han selger arktiske historier, og med kunnskap og forretningsteft, samt en grunnleggende respekt for kundene, går det så det suser. Kirkenes har reist seg fra gruvestøvet, selvsagt også med handelsbedrifter og småproduksjon som har både Russland og Finland som markeder.

Tusseladdene” var kreative, ressurssterke og hardtarbeidende personer som skapte produkter og fant en nisje som markeder etterspør. Finnmark og Troms ligger på toppen av listen over fylkene med størst eksportproduksjon. Selvsagt drar fiske, olje og gass det tyngste lasset. Men ved mangt et kjøkkenbord eller rundt et bål på marsfjellet yngler det ideer. Tankespinnet kan materialisere seg i spennende klesdesign fra Karasjok, fugletitting på Ekkerøy, datateknologi i Alta og mangt mer.

Dette skaper mangfold og robuste samfunn som ikke behøver å lene seg på en ressurs lenger. Hjørnesteinbedriftenes tid er over. Deres kollaps førte ikke til undergangen. Folk i nord har troen på egne krefter. Nordområdene er kanskje en geografisk utkant, men sentrum for skapervilje og realiseringsevne. Folk hyler ikke etter subsidier og særvilkår, men kan godt tenke seg et mer lettsmurt byråkrati. Noen satser på at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.

Menneskene er den viktigste ressursen. Folk i nord mestrer omstillinger, rundt seg har de en gavmild og unik natur som er den beste grunnmur og kulisse for bærekraftig utvikling.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

18. august hadde Klassekampen en artikkel som refererer en rekke oppslag i avisen Nordlys om angivelig kritikkverdige forhold ved UNN.  Klassekampen skriver om krav om ekstern gransking og ledelsens avgang.

0
69

Vårt samfunn er i stadig utvikling.

0
0