Det er typisk norsk å være god – til å klage

Statistikken viste at 2017 var et nytt rekordår for klagende nordmenn for formelle klager – og vinnerkategoriene var bil, bank og bolig.

«Hvordan går det?»

«Kan ikke annet enn å klage. Præhæhæhæ», svarer gjerne de aller morsomste der ute. Noter gjerne dette som en liten klage på hverdagshumor, og dermed er tematikken satt.

Det er typisk norsk å være god, sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i en nyttårstale tidlig på 1990-tallet. Det er mye som tyder på at det er vel så typisk norsk å være god til å klage.

Det er forskjell på folk også i Norge, men vi er nok ganske enige om at vi jevnt over har det ganske godt her i landet. I hvert fall hvis man ser på det store bildet.

Det ble illustrert ganske greit da drøyt tusen norske turister på den greske ferieøya Rhodos måtte tilbringe et par døgn ekstra der grunnet et havari på innsjekkingssystemet på den lokale flyplassen.

Det var ikke plasser å overnatte man kunne oppdrive, og det var nok plagsomt. Jeg kan likevel ganske skråsikkert slå fast, sel om jeg ikke var der selv, at det var ikke «som et stort asylmottak hvor ingen har kontroll», som en norsk turist beskrev det overfor NRK.

Mannen satt i en hotellobby, og det var sikkert ikke langt til nærmeste plass man kunne kjøpe seg en gyro pita og en kald cola. Jeg tror kanskje bare vi stopper sammenlikningen med asylmottak der.

Som twitreren «BareEva» så fint skrev: «Etter å ha sett noen av reaksjonene til nordmenn rammet av bookingkatastrofe på Rhodos, er jeg ganske sikker på at når en dag ting blir virkelig ille, som i krig, vil vi ringe roomservice eller nærmeste politistasjon, eventuelt NAV, be dem skyte fienden og komme med egg og bacon.»

Igjen, jeg betviler ikke at det var slitsomt å sove i en lobby eller på en solseng. Jeg reiser jevnlig med barn, og ville helst unngått å havne i en liknende situasjon. Men la oss være ærlige – vi snakket ikke om noen humanitær katastrofe.

I skrivende stund (som nok er en stund før du leser disse ordene) har mitt eget mediehus to saker høyt på fronten om andre klassiske klagetema vi elsker å dra frem hvis vi kjenner det gnager litt i sjela – bensinpriser og været.

Bensinprisene ER høye nå. Altså, sammenliknet med slik de har vært. Jeg skjønner at 18 kroner literen hever noen øyenbryn. Men tar man inntektsnivået i Norge i betraktning, er det egentlig ikke dyrt i det hele tatt hvis man løfter blikket til andre land med lavere snittinntekter.

Og vær … ja, det er jo vær. Det kommer, og det blir som det blir. Andre land har også værmeldinger i media, men jeg tror det er svært få andre steder der man ser redaksjonelle saker om været flere ganger i uka (som folk klikker seg inn på som om det ikke var noen morgendag) og hele førstesider i papiraviser med enten en tegning av en diger sol eller den kreative tittelen «BRRRRRRRR!!!!», alt etter hvilken årstid vi befinner oss i.  Og klage gjør vi, enten det er for kaldt eller for varmt.

Vi klager og klager. På fartshumper, at ferien er slutt, at ferien ikke er slutt (hei, andre småbarnsforeldre), bompenger, kaffekvalitet og forsinkede busser. Folk klager på at de ikke får ta med hundene sine inn på festivaler i Tromsø, eller at det ikke finnes egne områder for røykere på de samme festivalene. Statistikken viste at 2017 var et nytt rekordår for klagende nordmenn for formelle klager – og vinnerkategoriene var bil, bank og bolig. Flyreiser er en bobler med en sterk vekst på 80 prosent de tre siste årene.

Jeg er ikke noe bedre. Jeg klager selv, jeg, og gjerne på medmennesker. De som lar bikkjedritt ligge i lysløypa står ikke høyt i kurs. Eller enda snålere – plukker opp dritten, men slenger fra seg ekskrementposen i løypa. Mer generelt kan man si det gjelder de som gir seg katta i andre folks opplevelser – enten det gjelder voffsens etterlatenskaper, engangsgriller man lar stå som kunstinstallasjoner i naturen eller fellestoaletter man lar nestemann nyte synet av.

Jeg har tidligere benyttet en liknende kommentar til å klage på enkelte aspekter ved folks reisevaner. Og metanivået her er ganske høyt, da dette egentlig endte med å bli en aldri så liten klagesang om klaging.

Kort fortalt burde vi nok av og til bare puste ut, se på hvor vi er, la ting passere og tenke at vi har det helt OK. I hvert fall en liten stund – helt til TIL har rotet seg ned i bunnen av tabellen, den pokkers snømåkinga begynner igjen og de forbaska bussene står og spøler opp Fredrik Langes gate og seiler på tvers inn i snøskavlene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse