Det er paradoksalt at de som ivrer sterkest for at studentene skal tilegne seg kunnskaper via maskiner, selv vegrer seg for å ta den samme teknologien i bruk.

iTromsø har et oppslag 5 juli om at UiT skal øke lønna til de beste foreleserne. Leder av studentparlamentet, Marte Meland, tolker dette som en stimulans til mer bruk av digitale virkemidler i undervisningen. Hun mener at ”man trenger forelesninger som gjør at studentene ikke blir lei. Studenter i dag har et behov for å bli underholdt til alle tider.”  

En uttalelse som dette kunne jeg selv finne på å lire av meg i et utbrudd av frustrasjon som universitetslærer.  Det  forbausende er imidlertid at kilden er en framstående tillitsvalgt for studentene ved UiT. Hun tar til orde for at undervisningen skal verdsettes etter underholdningsverdien, og her skal visstnok digitale duppeditter være til uvurderlig hjelp.

Som lærer vet man ikke om man skal le eller gråte. Helst  det siste, for dette er ingen spøk, men blodig alvor. Kvalitet i undervisningen har vært et mantra siden den såkalte kvalitetsreformen ble innført i høyere utdanning i 2003, uten at vi har sett en påvisbar økning i den faglige kvaliteten av uteksaminerte kandidater. Milliarder av kroner er brukt på økonomiske insentiver ment for å belønne kvalitet, men har i stedet belønnet masseproduksjon. Økonomisk belønning skal universitetet få når studentene fullfører – uavhengig hvor mye de har lært så lenge det er over en minimumsstandard. En reform som tok sikte på å gjøre studiestøtten stor nok til at studenter kan studere på heltid, og gi utdanningsinstitusjonene ressurser til oppfølgning, veiledning og utdanning som en del av kjernevirksomheten, har blitt noe helt annet – en kvantitetsreform.

Dagens digitaliseringsspøkelse er et mer usminket sparetiltak enn kvalitetsreformen var, og er tett  knyttet opp mot fusjonsprosessene i høyere utdanning.  Hvorfor ha mange utdanningsinstitusjoner  spredt over det ganske land når alle kan få  sin utdanning ved å glo inn i en dataskjerm? Hvorfor bygge dyre campuser, auditorier, kantiner og studentboliger når du kan få din mastergrad ved å sjekke ipad’en din i pausene på jobb eller mens du mater minstemann. Eller slik Marte Meland uttrykker det: ”Vi håper vi kan få en podcast og streaming av forelesninger slik at de som ikke kan komme på undervisning på grunn av jobb og barn også kan følge med.”

Digitalisering av undervisning, evaluering og eksamen blir forsøkt presentert som framtidsrettet pedagogikk, og selvsagt er det mange muligheter for progressive reformer i denne teknologien. Men blindsporene er tallrike, og de er uunngåelige når prosessen i realiteten drives av helt andre motiver enn de pedagogiske.

Reformatorene tar som utgangspunkt at videoforelesninger, podcasts og streaming kan utvikles til å bli fullgode erstatninger for fysisk tilstedeværelse på forelesninger, deltakelse i gruppearbeid og øvelser, og diskusjoner med medstudenter og lærere. Kort sagt – digital erstatning  for aktiv deltakelse i et stimulerende studiefellesskap. De av lærerne og studentene som er skeptiske til dette karakteriseres som bakstreverske og uinteressert i pedagogisk utviklingsarbeid. Spørsmålet man bør stille seg er imidlertid hvordan digital teknologi generelt endrer kunnskapsbehovet i samfunnet og hvordan innhold og form i undervisningen må endre seg for å møte disse behovene. Tiltakene  som lanseres har generelt et ensidig  fokus på form, og glemmer at innholdet i utdanningen må innrettes mot de oppgavene som skal løses  av mennesker, ikke de oppgavene som i framtida vil bli løst av maskiner.

En av undervisningsoppgavene jeg har er å forelese matematikkemner på bachelornivå. De mest avanserte og brukervennlige programmeringsverktøyene vi har i dag er i stand til å løse de fleste øvelses- og eksamensoppgavene på dette nivået. Likevel har vi et såkalt kvalifikasjonsrammeverk som prioriterer tekniske matematiske ferdigheter framfor kunnskap og begrepsforståelse. Studentene skal gjøres til kløppere i standardiserte beregninger, mens de ute i arbeidslivet vil overlate dette til datamaskinene. De digitale verktøyene vi bør ta i bruk i matematikkundervisningen er nettopp de som studentene skal anvende i arbeidsliv og forskning, mens vår undervisning bør fokusere på begrepsdannelse og evne til å mate datamaskinene med de riktige spørsmålene. Den framtidsrettete måten å forholde seg til digital teknologi er å sette mennesket i fokus. Blindsporet er å la teknologien sette begrensinger på innholdet i undervisningen.

Høyere utdanning er et prestasjonsfellesskap. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom utvikling av mastekandidater og  utvikling av idrettsutøvere. Det finns bredde og topp, og ingen tror i dag at idrettsutøvere blir best av å ligge i en koie i skogen. Hyppige samlinger,  menneskelig fellesskap og personlig coaching er selvsagt. Universitetenes og næringslivets ledere tilbringer mesteparten av tiden sin i møter med andre ledere, og på reise mellom slike møter. Det er paradoksalt at de som ivrer  sterkest for at studentene skal tilegne seg kunnskaper via maskiner selv vegrer seg for å ta den samme teknologien i bruk. Det er utvilsomt fordi de erfarer at ingen informasjonsutveksling er så effektiv som i møtet mellom mennesker i det samme  fysiske rom.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre!

21
940

Vi kan ikke fjerne statlige bevilgninger til trossamfunn og tro at ikke noe skjer med landet vårt. Det vil være slutten på folkekirken slik vi kjenner den.

2
68