Både i forskning og utdanning belønnes kvantitet, mens det finnes svært tvilsomme systemer for å bedømme og premiere kvalitet.

UiT Norges arktiske universitet arrangerer 30. mai et debattmøte om etiske vegvalg for UiTs industrisamarbeid. Denne  debatten er ikke spesifikk for UiT, den gjelder alle landets universiteter, og når jeg i denne kronikken skriver om universitetet, så tenker jeg på samfunnsinstitusjonen, og ikke på UiT spesielt. Den annonserte debatten blir helt sikkert et interessant arrangement som bør tiltrekke seg mange tilhørere. Men kanskje er metadebatten enda viktigere. Den debatten handler ikke om hvilke samarbeid vi av etiske grunner bør avstå fra, men om hva slags universitet vi utvikler ved å la oppdragsforskning  utgjøre en stadig større andel av forskningsporteføljen.

Denne utviklingen har både en politisk og etisk dimensjon. Den politiske består i at universitetet binder sine forskere og  ressurser til kortsiktige politiske målsettinger og næringslivsinteresser. Den etiske er at de tette båndene til eksterne finansieringskilder medfører et åpenbart lojalitetsproblem overfor oppdragsgiverne. Som professor Dag O. Hessen skriver i en tankevekkende kronikk i Morgenbladet nr. 17, 2016: ”Enhver hund lærer raskt å ikke bite hånden av  den som forer den.”

Fakultet for naturvitenskap og teknologi ved UiT, som er min arbeidsplass, har som  strategisk mål at det  skal bringes inn minst to millioner  eksterne kroner hvert år per fast vitenskapelig tilsatt – i tillegg til den statlige grunnbevilgningen. Faste vitenskapelige ansatte har halvparten av sin arbeidstid  bundet til undervisning og administrasjon, så denne målsettingen betyr  at den enkelte forsker skal skaffe til veie fra eksterne kilder mer enn fem ganger sin egen forskningslønn. Disse midlene går på ingen måte uavkortet til forskning. En betydelig del går til institusjonens generelle drift, hvilket betyr at mange medarbeidere, som ikke er direkte engasjert i forskning, er kritisk avhengig  av denne finansieringen. De utfører jobben som de politiske myndighetenes vaktbikkjer og  har som hovedoppgave å  disiplinere forskningsmiljøene til å fokusere på ”nyttig” og inntektsbringende forskning. Mange universitetsforskere kjenner pusten fra disse i nakken hver eneste dag.

Dette  systemet fungerer overraskende effektivt, og det beror på at universitetsforskere i Norge gjennomgående har utvist en særdeles eksemplarisk lydighet i forhold til politiske signaler. Det kunne være fristende å beskylde forskerne for å mangle etisk ryggrad og la seg kjøpe til servilitet, men det er nok for enkelt. Noen forskere og noen miljøer drar klare fordeler av å utføre ukritisk oppdragsforskning, men et flertall av dagens vitenskapelige ansatte har ingen næringslivsfinansiering og vil aldri få det. De føler at mulighetene for å skaffe finansiering til grunnleggende, nysgjerrighetsdrevet og kritisk forskning blir systematisk undergravd, men foreløpig behøver ikke fast vitenskapelige ansatte ved norske universiteter frykte for sine stillinger.  De utfører jo et helt nødvendig samfunnsoppdrag ved å forsyne landet med akademisk utdannet arbeidskraft.

Men samfunnet beveger seg klart i en retning hvor de ulydige fratas ressurser til å drive kritisk og uavhengig forskning og blir sittende igjen som rene undervisere. Den gamle generasjonen av forskere vil gå ut på dato på denne måten, mens de unge som ønsker fast stilling ved universitetet vil være tvunget til å godta en rolle  som oppdragsforskere.

Utviklingen beveger seg altså mot at skillet mellom universitetet og oppdragsinstitutt utviskes. Den vesentligste forskjellen blir at universitetet er underlagt undervisningsoppgaver, som også i stadig større grad baseres på belønningssystemer som premierer kvantitativ kandidatproduksjon. Både i forskning og utdanning belønnes kvantitet, mens det finnes  svært tvilsomme systemer for å bedømme og premiere kvalitet.

Et annet utviklingstrekk er konsentrasjonen av universitetsforskningen i forskjellige typer sentre, mange med obligatorisk næringslivstilknytning.  Det hevdes at slik organisering av forskning gir mer kvalitet for pengene, noe som på ingen måte er vitenskapelig dokumentert. For det første er kvalitetskravene for å få støtte til slik forskning jevnt over lavere enn for fri prosjektstøtte, og det plutselige behovet for nyansettelser når sentrene etableres fører ofte til rekruttering av dårligere kvalifisert personell. Sentrene har også en tendens til å støvsuge arbeidsmarkedet for kandidater fra mindre forskergrupper som driver forskningsbasert utdanning, noen ganger med midler som kan karakteriseres som uetiske.

En problemstilling som er reist i forbindelse med etikkdebatten er om universitetet skal kunne ta på seg oppdrag som som oljefondet av etiske grunner ikke bør investere i. Etter mitt syn er en  slik problemstilling i seg selv et knefall for kommersialiseringen av universitetet. Oljefondets eneste formål er å gi maksimal avkastning, helst uten å gå på akkord med grunnleggende etiske prinsipper. Ved å legge oljefondets retningslinjer som premiss for en debatt om universitetets framtid, så aksepterer vi at vi at universitetet har det samme snevre økonomiske formålet. Det som Dag O. Hessen så treffende karakteriserer som ”det post-akademiske universitet.”

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Først tenkte jeg å la dette ligge, det blir bare mer bråk av det. Men så fant jeg ut at ja, det SKAL bli bråk, jo mer bråk jo bedre!

21
940

Vi kan ikke fjerne statlige bevilgninger til trossamfunn og tro at ikke noe skjer med landet vårt. Det vil være slutten på folkekirken slik vi kjenner den.

2
68