Body bilder: 
På oppdrag fra Rekvik velforening skrev Gustav E. Karlsen boken «Vår folkeskole er oss kjær» om Rekvik skole. Her er han sammen med leder i Rekvik velforening, Ragnhild Johansen. Foto: Marte Hotvedt
I et land dopet av oljepenger er det lett å glemme de problem, dilemmaer, konflikter og allianser som ligger bak framgangen for nasjonalstaten.

I fjor var det 100 år siden Rekvik skole ble oppført. Jubileumsboka handler om elever og lærere, foreldre og samfunn, økonomi og sågar storpolitikk.

Norsk skolehistorie vitner om hvor krevende det har vært å bygge det moderne Norge. I et land dopet av oljepenger er det lett å glemme de problem, dilemmaer, konflikter og allianser som ligger bak framgangen for nasjonalstaten. Mye har vært skrevet om nasjonale strateger, men da helst om de som bodde sør for Dovre.

Hillesøy kommune (1855-1964) hadde i 1910 1990 innbyggere, spredt bosatt på holmer og øyer, langs sund og fjorder. Folkeskoleloven av 1860 hadde pålagt kommunene å reise fastskoler. For slike kommuner ble det langt mer enn ei utfordring å realisere skolebygg. Unge kommuners økonomi var problemtisk. Situasjonen da minner om det vi opplever nå, konflikten mellom lokal autonomi og sentral styring og kontroll. Skulle her reises skole, måtte den ligge så nært barnas hjemsted som mulig. Skolekretsen Nordøerne omfattet ni øy-bygder og kommunikasjonen mellom disse gikk over til tider farlig hav. Se kart på s. 10.

Å skrive bok om en lokal skole i et sentralstyrt Norge, er å gå mot strømmen. Gustav E. Karlsen (f. 1942) gjør så. Han er eksempel på at den vesle skolen i ei lita utkantbygd, kan være første steg på veg til den høyeste utdanning landet kan gi. Karlsen er nå professor emeritus ved NTNU. Selv om han er bosatt i Trondheim, er tydeligvis Rekvik hans hjemsted.

Skoleloven av 1860 var altså startskudd for grunnutdanning for allmuen. Etter unionsoppløsninga i 1905 støtte staten Norge både på økonomiske og politiske utfordringer. Kommunene måtte bære tunge byggeutgifter og stå for lønn til lærerne. Embedsverk og konservative politikere strittet i mot, men progressive krefter som hadde fått teften av folkeopplysning, stod på. Leidulf Mydlands doktorgrad, Skolehuset som kulturminne (2015), viser at det fra 1860 til 1920 ble bygd nærmere 4600 skolebygg i Norge, i Hillesøy fra 1901 til 1917 hele 10 skoler.

Da Hillesøy gjennomførte det som i dag kan ses på som litt av en bragd, var Arbeiderpartiet anført av Alfred Eriksen kommet inn på den rikspolitiske arena. Sosialistpolitikernes agitasjon og innsats i Troms burde ha kommet tydeligere fram i denne boka; samen Isak Saba (1875-1921) som representerte partiet for Øst-Finnmark 1906-1912, agiterte f.eks. sterkt både for bedre lærerlønn og større statlig innsats for distriktene. Skoleetableringen innbefattet en egen skoleskatt. Omgangskoleordningen påla bygdefolk å stille husrom og mat til rådighet for den vandrende læreren. Det var fint at ungene fikk lære å lese, skrive og regne, men det var samtidig behov for dem i hjem, fjøs og ombord i fiskebåten. Karlsens fagkollega fra Tromvik, Edmund Edvardsen, har reist kritikk mot den skolehistoriske forskninga i Norge fordi allmuen i for liten grad kommer til ordet.

Bygging av Rekvik skole satte bygdesamfunnet på prøver som folk møtte med pågangsmot og arbeidsomhet. Økt barnetall førte til tredeling av skolen i 1919. Mellomkrigstida ble meget krevende. Da elevtallet sank, foreslo skolestyret i 1932 at kretsen burde reguleres fra tre- til todelt. Så forfattet travle fiskerbønder et brev direkte til Kirke- og undervisningsdepartementet. Les dette:

“Vi oppsittere i Rekvik skolekrets tillater herved i erbødighet å søke det erede departement om å få beholde Vår 3-delte skole. Vår krets er ut mot storhavet, avskåret fra trafikken, langt fra kulturens sentrum. Vi lever her et enslig liv i kamp mot brått og skjær uten midler til å sende vår ungdom bort på skole. Vår folkeskole er oss kjær - den er den eneste vi har av samfunnets goder.(…)Vi tillater oss kun å si at det gjør tilværelsen for oss og Våre barn tydelig tristere.”

Bønnen ble ikke hørt, verken av kommunen eller sentralmyndighetene.   

Rikdommen på detaljer i denne skolehistoria på 192 sider viser at Gustav E. Karlsen kan sitt fag. Eksempel: Arkitekt Thøger Binneballe (1815-1900) fikk i 1861 i oppgave å tegne standardiserte skolebygg, og Rekvik er ett av disse. Han var også arkitekt for Nobelinstituttet og Oscarshall. Stortinget står på hans merittliste da han også var murmester.

Å sikre lærere til Rekvik skole har ikke vært enkelt. Av de 36 (38?) lærerne som har virket i skolens 58 år, har kun fem hatt lærerutdanning. Kapitlet “Rekvik skole under krigen” (s. 102-120) viser hvordan små bygdessamfunn ble rammet. Arvid D. Bøe som var lærer fra 1923, lot etter hvert sine nazisympatier komme til uttrykk. I 1941 meldte han seg inn i NS, så havnet han på Østfronten hvor han døde 42 år gammel.

Vår skole er oss kjær. Rekvik skole 1916-1975-2016 er såvel et lokalt som regionalt og nasjonelt skoleprosjekt. Men, på slutten av boka ser det ut til at Karlsen har fått det travelt. En del av materialet kunne ha vært kuttet ned og en del ordfeil rettet opp.

Professoren i pedagogikk har likevel levert et levende bilde av Rekvik skole og bygdefolket med foto av ulik interesse. Utstyr, layout og oversikt holder godt nivå. Vi får navn på elever og lærere og enda til evakuerte ved skolen i 1944-45. Rekvik Vel fikk fortjent kulturvernpris i 2015 for å ha tatt vare på skolen. Tøffe tak er tatt, og de som gikk her, kom ut med solid ballast. Gustav E. Karlsen er en av dem.

 

  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Sandra Borch (SP) er stadig er ute og arresterer folk, senest Justisministeren, så nå er jeg lysten på å bruke samme arrestmetoden på henne og SP.

9
1,068

SV vil innføre en nasjonal regel som sikrer skolene flere lærere, og dette kravet støttes av lærerne selv.

0
0