Tor Ingebrigtsen har øyensynlig lagt seg til en kommunikasjonsform hvor hans makt har gitt ham mulighet til å skremme med represalier som en naturlig del av ledelsesverktøykassen, skriver Thor Arne Angelsen. Foto: Universitetssykehuset Nord-Norge

UNN-takstilstand: Hvordan kunne Ingebrigtsen-saken oppstå?

Trusselsaken ved UNN har flere alvorlige sider. Mest av alt kanskje de lokalene medienes unnfallenhet med tanke på å følge opp en ledelseskultur ved Universitetssykehuset Nord-Norge som bare kan betegnes som en UNNtakstilstand.

UNN bør snarest legge bort sorgen over å ha tapt PCI-slaget, og starte forberedelsen av de neste kampene. På et faglig nivå.

Etter å ha fulgt denne ukens utvikling i forholdet mellom Helse Nord RHF og UNN HF er jeg blitt fryktelig skremt.

Jeg ble først og fremst skremt over at en direktør av Tor Ingebrigtsens format er så svak at når han ikke kan vinne en sak (her PCI-saken) på sine meritter, så går han over i åpenbare trusler. Jeg ser ingen grunn til å betvile Marianne Telle sin gjengivelse av telefonsamtalen med Ingebrigtsen fra desember 2017. Hun er både presis og nøktern i sin gjengivelse, og hun har vist stor tilbakeholdenhet i at hun ikke anmeldte saken. Ingebrigtsen på sin side har så langt jeg har registrert ikke benektet forholdene, men forsøkt å forklare dem med press fra internt i UNN-organisasjonen og engasjement i saken.

Det er flere grunner til å tro på Marianne Telles historie; Ingebrigtsen er kjent som en tøff leder, og begrepet fryktkultur har vært brukt av mange for å beskrive hans lederstil ved UNN. UNN har minst to ganger klart å trenere PCI-saken gjennom å skape et inntrykk av at de kom til å ødelegge for ethvert «negativt» vedtak. (Jeg er så freidig at jeg tror bl.a. Ingebrigtsen har kommunisert noe sånt.) I tillegg kommer at ordfører i Bodø, Ida Pinnerød, har fortalt om hvordan Ingebrigtsen lovte «etterspill og konsekvenser» fordi hun som ordfører våget å være uenig med hans posisjon. Alt peker i retning av at Ingebrigtsen har en modus operandi som samsvarer med det Telle har fortalt.

Det er selvsagt uhørt av en hvilken som helst direktør å forsøke å «vinne» saken ved å fremføre «argumenter» som ikke vedkommer den. I tillegg er det uhørt av en direktør å skape inntrykk av at det finns en ukjent gruppe («vi») som vil forsøke å «knuse» en meningsmotstander. En gruppe som Telle ikke ble gjort kjent med hvem som var del av, sånn at hun aldri kunne føle seg trygg hvis og når hun skulle diskutere viktige avgjørelser i fremtiden. Hva kunne hun tørre å si? Hvem risikerte hun at falt henne i ryggen dersom hun våget å være åpen om tvil, usikkerhet eller sogar uenighet? Hvordan i alle dager skulle det bygges tillit mellom styrelederen i Helse Nord og UNN med en sånn usikkerhet?

For det andre ble jeg skremt av at en direktør av Ingebrigtsens format har fått støtte fra styrelederen ved UNN for sin opptreden. Som Tone Angell Jensen skrev i sin kommentar; hadde Ingebrigtsen vært i det private næringslivet ville han blitt nødt til å gå av umiddelbart. Det måtte han ikke. Tvert imot har tidligere styreleder Andreassen beskyttet ham og øyensynlig støttet ham – i direkte strid med hva som var kommunisert fra Helse Nord. Og som jeg nevner over; dette er ikke første gang. Ingebrigtsen har øyensynlig lagt seg til en kommunikasjonsform hvor hans makt har gitt ham mulighet til å skremme med represalier som en naturlig del av ledelsesverktøykassen. Det vitner om en ledelseskultur hvor saklige argumenter må sitte i baksetet mens trusler og makt er det som egentlig styrer. Det er ingen tvil om at en slik ledelsesmåte kan være effektiv, men den er ikke forenelig med noen ledelsesverdier som vi holder høyt i vår del av verden.

Og den har da også til slutt fått sin ende. Men det er ikke takket være de lokale mediene i alle fall.

Og da kommer vi til det som er det som kanskje har skremt meg mest i denne saken; Tromsøs lokalmediers totale mangel på kritisk interesse for det som har skjedd. Vi har gjennom hele PCI-saken sett at Nordlys, anført av politisk redaktør Skjalg Fjellheim, har vært mikrofonstativ for det lokale standpunktet. Dette har vist seg gjennom utallige kommentarer og vinklinger hvor man har angrepet integriteten og forstanden til enhver som tør være uenig med UNN-miljøet. «Helse Nord-administrasjonen er Bodø-styrt, styret i Helse Nord er Bodø-patrioter, avgjørelsen handler om politikk, ikke medisin, og alle i Nordland som ikke skjønner at et ønske om et PCI-tilbud i Bodø er meningsløst og ødeleggende er implisitte idioter…»

Listen er lang. Og jeg kan forstå dens eksistens. Lokalavisens lodd er å fremme lokale posisjoner. Problemet er at det har skjedd under dekke av å være landsdelsavis, og å representere en høyere «sannhet». Nordlys er ikke mer landsdelsavis enn Avisa Nordland er en avis for hele Nordland (altså ikke). Og i PCI-saken har de vært mer nærsynte enn en mark i en potetåker.

Det toppet seg denne uka, da det altså onsdag ettermiddag ble kjent at det var Tor Ingebrigtsen som hadde brukt trusler for å nå sine mål, og Nordlys, som sannsynligvis eneste Nord-Norske avis, ventet helt til torsdag formiddag med å omtale saken. Dernest kom det et “koseintervju” med den fallerte direktøren, hvor han nærmest uten kritiske spørsmål fikk fremstilt saken som en misforståelse. Til slutt har det kommet flere kommentarartikler hvor redaktører i Nordlys har forsvart Ingebrigtsen etter linjene; «for det første har han ikke gjort det, og selv om han har gjort det han ikke har gjort så er det ikke så farlig».

Det er en tragedie å lese sånne kommentarer om offentlige ledere fra meningsledere i mediene. Man må gjerne mene at en leder som Marianne Telle må tåle litt «røft språk». Eller at ordføreren i Bodø ikke må sutre for at Ingebrigtsen forteller at handlinger har konsekvenser. De to nevnte har til fulle vist at de tåler det. De har stått for sine standpunkter, og vist sterk ryggrad og sanne lederevner.

Problemet er de samtalene vi ikke får høre om. De samtalene Ingebrigtsen har hatt med over-, side- eller underordnede, hvor han har tatt frem maktspråket sitt (eller sitt «engasjement» som han selv omtaler det som). Dette er de sakene som virkelig er alvorlige, fordi der har mennesker kanskje forlatt sine faglige standpunkter og gitt etter for press, fordi de faktisk fryktet makten til administrerende direktør ved UNN. Og det er jo nettopp dette som er pressens kjernevirksomhet; å lete etter sånne overgrep. Avdekke dem. Og stoppe dem. Hvem ved UNN vil tørre å gå til Nordlys med en historie om maktovergrep fra ledelsen etter at samme Nordlys har trusler og maktspråk som høyst akseptable kommunikasjonsmåter? Jeg undrer.

Det er ingen tvil om at forholdet mellom UNN og Helse Nord er på frysepunktet, og at det kreves noe helt spesielt for å varme det opp. Jeg skulle bl.a. absolutt ønske at UiT fortsatt hadde en plass i Helse Nord-styret.

Men jeg tror vi må starte et annet sted enn at Helse Nord og Marianne Telle skal legge seg flat for alt som kommer fra UNN. Det er nemlig sånn at Helse Nord har andre oppgaver enn å utelukkende ivareta faglige interesser i Tromsø. Helse Nord skal levere tjenester til alle i landsdelen, og da kan det tenkes at bred helsepolitikk trumfer spisse helsefaglige miljøer.

UNN bør snarest legge bort sorgen over å ha tapt PCI-slaget, og starte forberedelsen av de neste kampene. På et faglig nivå.

Og med Andreassen og Ingebrigtsen borte tror jeg grunnlaget er lagt for et langt bedre samarbeid fremover. Til beste for oss alle.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse