Det vil være helt urimelig å kreve at samene skal fratas sin urfolksstatus som følge av statlig fornorskning og assimilering, inkludert en styrt avfolkning av mange samiske kystbygder.

Nest etter skuterkjøring er innlegg om samer og særlig det urettmessige i at samene er urfolk i Norge, de innlegg som oppnår flest likes på nordnorskdebatt.no. Nylig høstet et åpent brev til Sametingsrådet, forfattet av sivilingeniør Kjell B. Mortensen, hvor han ber avklart hvem som er urfolk i Troms og Finnmark, adskillige likes. Mortensen har også tidligere vist sin misnøye med statens samepolitikk; bl.a. forslaget til konsultasjonslov og dagens reindriftsforvaltning, dog ikke med like mange likes som resultat. Mortensen skal har ros for gode formuleringer og stilmessige poenger. Innholdsmessige kan det imidlertid være behov for en viss kunnskapsoppdatering.

Brevet er ikke adressert til meg, og jeg skal ikke begi meg ut på å svare i Sametingsrådets sted, eller anføre at brevet like gjerne burde vært adresser til den norske stat, som ansvarlig for Norges samepolitikk. Med risiko for å bli skyteskive for Jarl Torfinn og hans meningsfeller, eller bli beskylt for å svare på ting jeg ikke har noe med, har jeg likevel tatt imot en oppfordring fra Nordlys’ debattredaksjon om å komme med et innspill til kunnskapsoppdatering.

Spørsmålet om hvem som er urfolk kan i noen tilfeller være vanskelig å besvare, og det kan naturlig kan debatters. Selv om begrepet brukes i daglig tale, er det i sin kjerne et rettslig begrep, myntet på å regulere forholdet mellom et minoritetsfolk med tilhørighet til landet, og majoritetsfolket.

Hvem som er urfolk kan også debatteres i Norge. Det skyldes bl.a. at det ikke finnes noen ens, internasjonal, rettslig definisjon. Når det er sagt, må det likevel tas med at det er bred oppslutning, også i Norge, om en definisjon utviklet av FN-rapportør José R. Martínez-CoboOgså ILO-169 art. 1 bygger sin definisjon på denne. Den lyder i norsk oversettelse (etter B. Henriksen /Gáldu Čála 4/2006 s. 25-26) slik:

Urfolk er de som har en historisk kontinuitet med før-koloniale samfunn som utviklet seg på deres territorier, som i dag regner seg som forskjellig fra andre deler av det samfunn som nå er dominerende … De utgjør i dag en ikke-dominerende del av samfunnet, men er bestemt på å ivareta, utvikle og overføre sine forfedres territorier og sin etniske identitet til framtidige generasjoner, som grunnlag sin fortsatte eksistens som folk i henhold til sitt eget kulturelle levesett, sosiale institusjoner og rettslige system.

Oppsummert forutsettes det altså: 1) tilknytning og historisk kontinuitet til et landområde fra før kolonisering (eller statsgrensene ble fastlagt), 2) selvidentifisering som folk, 3) at de ikke utgjør den dominerende befolkningen i samfunnet, og 4) at det har beholdt noen eller alle sine sosiale, kulturelle og rettslige institusjoner.

Mortensen påpeker i sitt åpne brev at det er gjort norrøne funn i Øst-Finnmark tilbake til 800-tallet. Ferdene til norrøne høvdinger i det som i dag er Finnmark, er kjent bl.a. fra Snorres kongesaga; med Tore Hunds ferd til Bjarmeland og drapet på Karle den Håløygske på Gjesvær i Finnmark, som den mest kjente. I hvilken grad det fantes en fast norrøn bosetning i Finnmark på denne tiden, er likevel høyst diskutabelt. I Retten til jorden i Finnmark omtaler Sverre Tønnesen håløygenes finneferder som skattleggingstokter i et fremmed land hvor samene ble tvunget til å betale et tributum; en fredsskatt. Han og skriver også at riksgrensen for Norge gikk ved Malangen, altså ikke langt fra dagens Tromsø. Historien forteller da også at kong Håkon Håkonsen i 1250 bygde en kirke på øya, Mariakirken nær hedningene, for å markere at dette var norsk land.

I hvilken grad det har bodd nordmenn nord for den angivelige middelalder-grensen for Norge, er imidlertid ikke avgjørende for om samene er urfolk. Når vi kommer nærmere vår tid, er det lettere å finne kilder til de historiske realitetene: Kysten av dagens Finnmark kom ikke inn under dansk-norsk ene-jurisdiksjon før etter Kalmarkrigen i 1613 og grensen for de indre strøk; (mot Sverige), helt fra Kornsjø i Østfold til Golmmešoaive-Máttageahči i dagens Nesseby, ble ikke ble fastlagt før i 1751. I fellesområdene i øst (mot Russland) ble grensen først fastlagt i 1826.

Det bør ikke være vanskelig å enes om at samene var vel etablerte, så vel langs kysten, som i fjordstrøkene og innlandet i Finnmark, lenge før denne tiden. Forflytter vi oss lenger sør i landet, hvor den norske statsdannelsen er eldre, og kildene dermed mindre presise, kan det hevdes at usikkerheten er større. Men også her burde forholdene være rimelig greie; det kan her vises til at Høyesterett i Brekken-dommen, med bakgrunn i grundige undersøkelser av professor Bergsland, allerede i 1968 la til grunn at samene hadde hatt tilhold i de indre områdene i Trøndelag før området ble kolonialisert av en jordbruksbefolkning, noe som gravla Yngvar Nielsens fremrykningsteori. Ser vi på Nordland, la Høyesterett allerede i 1862, i en dom hvor en godseier på Helgeland hadde anmeldt to samer for å ha tatt bjørketrær til skiemner; til grunn at ”Lapperne [er] de opprinnelige Beboere af Landet”. Det tilsa at ”man maa opretholde og beskytte den Brugsret, som hine selv efter Okkupationen fra de [indvandrede norske Eiendomsbesiddere] ere vedblevne at udøve over den tidligere herreløse Grund”.

Mot dette historiske bakteppe bør man kunne enes om at samene oppfyller det første definisjonskriteriet; tilknytning og historisk kontinuitet, til hele det området samene tradisjonelt har hatt bebodd i Norge.

Punkt 2 og 3, selvidentifisering og ikke utgjøre det dominerende folket, burde også være greit å slå fast at er oppfylt. Det 4. kriteriet, å ha i behold noen eller alle sine sosiale, kulturelle og rettslige institusjoner, kan drøftes. Men det vil være helt urimelig å kreve at samene skal fratas sin urfolksstatus som følge av statlig fornorskning og assimilering, inkludert en styrt avfolkning av mange samiske kystbygder.

Mortensen anfører med fet skrift at nordmenn er urbefolkning i Troms og Finnmark. Om begrepet hadde eksistert i dansketiden, kunne man kanskje argumentert for det. Men i dag er det ikke tvil om at den norske majoriteten er representert gjennom landets politiske organer, samtidig som de utgjør flertallet rent tallmessig. Dermed oppfylles ikke det 3. punktet utledet av Cobo-definisjonen for det norske majoritetsfolket.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Bit for bit blir det lagd opp til ei nedbygging av regionale institusjonar og regional makt i Finnmark.

1
110

Forsvarsministeren er ute i media med kritikk av Arbeiderpartiet angående 339-skvadronen på Bardufoss. Faktum er at argumentasjonen for å flytte hele skvadronen med tilhørende maskiner fra Bardufoss til Rygge, igjen ikke holder mål.

1
68