Myndighetene har definert samene som urfolk i Norge og har på basis av det utpenslet en samepolitikk. Bildet er fra feiringen av Samefolkets dag i Oslo 6. februar. FOTO: METTE BALLOVARA/NRK

Urfolk, politikk og forskning - en evig slagmark?

Det er ikke noe nytt at det stilles spørsmål også ved faktiske historiske forhold, eller i det minste forhold så godt belagt at det ikke kan reises rimelig tvil, og at det kastes ut påstander om rollesammenblanding av fag og politikk.

Debatten de siste ukene om samene som urfolk og forskerne ved UiT som premissleverandører for forvaltning og politikk, er ikke ny. Tvert om, den har kommet og gått i bølger i flere tiår og gir da også gjenlyd av hakk i plata. Men debatten i de sosiale medienes og nettrollenes tid er blitt annerledes, med sin nærmest hensynsløse frislepp av personlige utfall, konspirasjonsteorier og motivspekulasjon. Ja, mange av innleggene oppleves som voksenmobbing, i tillegg til antisamisk hets og smak av «alternative facts» og «fake news».

Det er ikke noe nytt at det stilles spørsmål også ved faktiske historiske forhold, eller i det minste forhold så godt belagt at det ikke kan reises rimelig tvil, og at det kastes ut påstander om rollesammenblanding av fag og politikk. Internasjonalt er det nok å minne om holocaust, her hjemme om andre verdenskrig – og altså om urfolks- og minoritetshistorien og –politikken. For en historiker som har holdt på i en del år, er det ikke lenger forbløffende å oppleve den betydningen historien blir tillagt som premiss for samtidspolitikk, ikke minst innen urfolks- og minoritetsfeltet, og at debattanter ikke bare bruker, men også misbruker historien. På mange måter har den såkalte kvendebatten vært en parallell til samedebatten. En mer eller mindre organisert gruppe har ikke bare nøyd seg ikke med å avvise kvenene som folkegruppe, men også vel dokumenterte sider ved den minoritetspolitiske historien. Fortida har ikke passet for de politiske preferanser i dag. 

I tillegg til enkelte personer og miljøer utenom UiT som har bidratt i den siste tidas debatt, er nettsiden Finnmark Forlag eksempel på debattklima og leverandør av sterkt revisjonistisk stoff. Serien og prosjektet «Falske teser» om samisk og nordnorsk historie ved UiT er illustrerende, også med sin karakteriserte adressat: «Historiker- og arkeologimiljøet i og rundt UiT [som] ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie», preget av både «sentralmyter», «fagarroganse» og «geografiske feillokaliseringer». Siden 2007 er en lang rekke «falske teser» utviklet, i polemisk stil og metodisk ensidighet og også med sterke utfall mot navngitte forskere ved UiT.

Nå bør det også sies at forskningsmiljøer ikke er noen søndagsskole, heller ikke ved UiT. Debattene innen og på tvers av fag kan være nådeløse om både teori, metode og empiriske funn, som også medias debattspalter av og til viser, jf. internatdebatten i Nordlys/Nordnorsk debatt for ei tid siden. Og internasjonalt har det vært mange vitenskapsinterne debatter om forholdet mellom fag og politikk med urfolk og minoriteter i sentrum. Men enkelte prinsipper ved slike debatter velger jeg å holde fast ved: Avklaring om forskningssituasjon, vilje til diskusjon av alternative hypoteser og blikket på ballen og ikke mannen. La også dette være sagt: Objektivitet i absolutt forstand er det lenge siden noen har stilt krav om, bl.a. fordi det er erkjent at enhver tid influerer på valg av tema og problemstillinger. Og selvsagt har også forskere rett til politisk engasjement. Men samtidig kan ikke forskningens krav til saklighet i metode og teori legges til side. Det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig. 

Når debatten skal forklares, er det også rom for selvkritikk. Har vi vært flinke nok som formidlere, og hvorfor har vi ikke nådd fram, tross de mange populærvitenskapelige publikasjonene og foredragene? Hva har gått galt – er det måten budskapet er forsøkt formidlet på, eller har budskapet ikke vært som forventet? 

Av de mange tema som er tatt opp i den pågående debatten, tillater jeg meg å knytte noen merknader til tre av dem.

Det ene dreier seg om den stadig gjentatte diskusjonen om samene som historisk legitim folkegruppe, «om samene finnes», der det reises tvil både om «rett» betegnelse og om demografiske, historiske forhold. Mye av motforestillingene mot faktisk etablert kunnskap er trist lesning. Selv om det stadig har vært en interessant debatt om betegnelser/kategorier, må jeg her nøye meg med rett og slett å konstatere at den gamle betegnelsen «finner» i norske kilder tilbake til middelalderen gjelder for samer, likesom «lapper» gjør det i svenske kilder. Det er heller ingen faglig tvil om at samene som folkegruppe(r) er vel dokumentert i skriftlige norske/norrøne kilder tilbake like lenge på det som i dag er norsk territorium.

Det andre er den stadig gjentatte påstanden om at historikerne har konstruert Lyngstuva som et grenseskjel i Troms og nærmest konspiratorisk oversett at stedet var på Fiskarhalvøya, noe som blir tillagt avgjørende betydning for spørsmålet om grensene mellom norsk overhøyhet og samisk selvstendighet i senmiddelalderen og tidlig ny tid. Mine kolleger Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen svarte på kritikken alt i 2014, der de påviste at kritikken baserte seg på selektiv kildebruk og at den manglet en nødvendig bredere historisk sammenheng. For min egen regning: Det føles nesten flaut å måtte vise til en omfattende forskningsbasert litteratur som viser at russiske skattekrevere helt til slutten av 1500-tallet kjente til Lyngstuva i Troms som skattegrense for det norskrussiske fellesdistriktet og at de faktisk beveget seg helt ned i Malangen. Samtidig som norskdanske myndigheter fortsatte å gjøre krav på Kolahalvøya enda i lang tid. For øvrig brukte norske fiskere i Varanger navnet Lyngstuva på et sted på Fiskarhalvøya, og muligens ble dette utnyttet i nytt kartverk  under opptakten til grenseoppgangen i 1826. Nyere forskning har for øvrig vist at det flere ganger i seinmiddelalderen var disputter om den nordlige grensen, hvor den gikk og hva «grense» egentlig betydde.

Det tredje tema jeg kort vil trekke fram, er urfolksbetegnelsen og påstanden om misforstått eller bevisst feil norsk oversettelse og – igjen – påstander om forskerkonspirasjoner. Jeg vil selvsagt ikke feie til side problematiseringen. Mye av det f.eks. Jarl Hellesvik har anført over mange år om politikk har jeg sans for. Men på to punkter blir argumentene for ensidige. For det første: Selv om urfolksbegrepet er upresist definert (som debattanter på begge sider har vist), kan en ikke kun vise til ordbøker og lingvistisk semantikk for å klargjøre det. («Nasjon» er et parallelt eksempel, som det ikke uten grunn er skrevet bindsterke verk om).  For det andre: Man må også ta høyde for at slike kategorier ikke er rene vitenskapelige begreper, men også politiske, dvs. hvordan de tolkes og kodifiseres i forvalting og politikk. Og da er det jo ingen som helst tvil om at «indigenous» er akseptert som «urfolk» på norsk (og på andre skandinaviske språk). Og tolkningen om at «stammefolk» og «urfolk» må sammenfalle for at kategorien skal være relevant for Norge, blir vel spissfindig.  

Myndighetene har definert samene som urfolk i Norge og har på basis av det utpenslet en samepolitikk. Det er helt legitimt å være kritisk, selvsagt. Men det ville være en fordel for debatten med mer klargjorte fronter: Når bør skytset rettes mot politikken, når mot forskerne ved UiT? 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse