Denne sommeren har kreftsyke Gustav E. Karlsen følt seg utrygg i ellers idylliske Rekvik. Bygda to mil i luftlinje fra Tromsø har verken internett-, mobil- eller DAB-dekning. Da også summetonen på fasttelefonen ble borte, var det ingen hjelp å få fra Telenor, forteller han i dette innlegget. Foto: Privat

Uten internett, mobil- eller DAB-dekning oppstår den totale isolasjon, når også summetonen på fasttelefonen blir borte. Det er en skandale!

Body bilder: 
I en alder av 75 åring, for øvrig med en alvorlig kreftsykdom, er jeg satt i den situasjon at jeg er uten kontakt med omverden i flere uker selv om jeg befinner med innenfor grensene av Nord-Norges største by Tromsø. Hva skjer om noe tilstøter meg eller at jeg blir syk? Dette er intet mindre en sikkerhetsskandale der ansvaret tydeligvis er pulverisert mellom ulike aktører, skriver Gustav E. Karlsen.
Å nedbygge eksisterende teknologisk infrastruktur før en ny og helst bedre infrastruktur er på plass,  er et risikoprosjekt og et sjansespill.  Jeg har erfart usikkerheten dette skaper denne sommeren, og  jeg er sikkert ikke alene.

En hovedoppgave for statens styrende maktorganer er å ivareta borgernes trygghet og sikkerhet. Betingelsen for at borgerne skal få hjelp, ikke minst ved sykdom og ulykker, er et fungerende kommunikasjonssystem.  Sommerens debatt om kvaliteten på helikopterberedskapen i nord har demonstrert hvor viktig høy kvalitet på beredskapen er. Men hva hjelper beredskap og nødnummer dersom det ikke er mulig å kontakte nødetatene og du som borger er helt isolert fra omverden?

Det har vært min situasjon i Rekvik i sommer, et sted en liten times kjøring fra Tromsø og i luftlinje ca. 2 mil fra Tromsø sentrum. I Rekvik finnes verken internett eller mobildekning. Dermed tvinges en til å ha en rådyr fasttelefon. Den er livlinjen og eneste kontakt med omverden. Det er for øvrig heller ikke mulig å høre radio i Rekvik siden FM systemet ble slukket, og nyinnkjøpte DAB radioer kun serverer sus og skurring. 

Den totale isolasjon oppstår når summetonen på fasttelefonen uteblir. Det har skjedd mange ganger, men aldri så lenge som denne sommeren. Etter en periode da summetonen kom og gikk, ble min fasttelefon fullstendig død fra 26. juni i år. Etter å ha fått kontakt med Telenor som er min teleleverandør, og etter strev med å finne dekning på nærliggende fjell og ute på det åpne hav, fikk jeg tildelt et referansenummer og en telefonlenke til firmaet Relacom. Det er firmaet som Telenor har inngått avtale med, og som skal stå for reparasjoner ved feil på fasttelefonen.  SMS fra Telenor gav meg den utrolige beskjeden om at reparasjon tidligst kunne skje 19. juli.  De gav meg imidlertid en lenke til et telefonnummer for å kontakte Relacom direkte. Gjentatte ganger har jeg forsøkt å ringe dette firmaet med å bruke den lenken fra Telenor, men uten å få svar.

Igjen må jeg ringe Telenor som svarer, men som toer sine hender. I beste fall kan de sende  purring, men jeg henvises bestemt til Relacom selv om de ikke svarer. Det hjelper lite at jeg insisterer på at jeg har et kundeforhold til Telenor, og ikke Relacom. Det er fra Telenor jeg får tilsendt fakturerer med nøyaktig betalingsfrist, så Fakturaavdelingen ser ut til å fungere utmerket. Dette er altså Norge 2018, men ligner mer på Norge i 1918.

I en alder av 75 åring, for øvrig med en alvorlig kreftsykdom, er jeg satt i den situasjon at jeg er uten kontakt med omverden i flere uker selv om jeg befinner med innenfor grensene av Nord-Norges største by Tromsø. Hva skjer om noe tilstøter meg eller at jeg blir syk? Dette er intet mindre en sikkerhetsskandale der ansvaret tydeligvis er pulverisert mellom ulike aktører.

En av aktørene er Tromsø kommune som i sin «Plan for bredbåndsdekning»  i det som betegnes som «distrikts-Tromsø» med viten og vilje har utelatt Rekvik. Til tross for påtrykk fra enkeltpersoner og Rekvik velforening  har Tromsø kommune i praksis ikke gjort noe for å sørge for mobildekning.

Telenor er selvsagt en hovedaktør som ikke har bygd ut et dekkende mobilsystem selv i en by som Tromsø. Men verre enn det. Telenor har heller ikke vedlikeholdt fasttelefonsystemet, noe de har plikt til så lenge ikke annen og ny teknologi er utbygd og tilgjengelig. 

Men hva kan en egentlig forvente av Telenor som Stoltenbergs første Regjering i år 2000 børsnoterte og forvandlet til en grådig markedsaktør. Telenor har da også demonstrert med all tydelighet at det viktigste ikke er en fungerende telefonforbindelse, men størst mulig utbytte til eierne der staten er den største.  Dermed har selvsagt statens maktorganer et hovedansvar.  Fra 2001 har en rekke politisk nedsatte sårbarhetsutvalg påpekt sikkerhetsproblemer i et gjennomdigitalisert samfunn.  Å nedbygge eksisterende teknologisk infrastruktur før en ny og helst bedre infrastruktur er på plass,  er et risikoprosjekt og et sjansespill.  Jeg har erfart usikkerheten dette skaper denne sommeren, og  jeg er sikkert ikke alene. Vi er mange som ikke vil finne oss i at det skal være slik i Norge i 2018.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse