Kommer det en dag hvor jeg ikke trenger en slik ordning, og kan gå ut i det som kalles "ordinært arbeid"? Helt sikkert. Men den dagen er ikke i dag.

Jeg kan ikke stort annet enn å stille meg bak det Kristina Leganger Iversen skriver på sin Facebook-profil, og senere også i en redigert utgave i Aftenposten. Det dreier seg naturligvis om NHOs beslutning om å avskaffe det de betegner som NAVs mest “lukrative” ordning. En ordning jeg har jobbet hardt i flere måneder for å få innvilget, og nå ser det endelig ut til at det har løsnet - akkurat nå som ordningen ser ut til å være en saga blott. 

Etter lang tid med utredninger og intervjuer, tester og spørreskjema, har jeg endelig fått en konkret diagnose. Noe jeg ikke ville fått hvis ikke min far hadde stått på utrettelig for at jeg skulle komme i kontakt med de rette folkene, komme inn i de rette køene, i de rette systemene. Det hadde heller ikke gått hvis ikke arbeidsgiveren min hadde vært særskilt tålmodig og vist forståelse for den situasjonen jeg sto opp i. 

Resultatet har blitt en diagnose. Et par lange ord på et papir som er for kompliserte for meg å uttale. Poenget er ikke at jeg skal ha noe å gjemme meg bak, eller noe jeg kan bruke som argumenter ovenfor min fastlege. Denne diagnosen jeg har fått har bare konkretisert og bekreftet noe jeg har hatt hele livet. Eneste forskjellen det utgjør er at jeg muligens kan ha krav på noen flere rettigheter og at jeg står litt mer stødig i møte med for eksempel NAV og andre offentlige instanser. Ikke at jeg skal bruke dette som et skjold eller en unnskyldning for hvorfor jeg ikke orker å dra på det møtet jeg hadde lovet å stille opp på, eller hvorfor jeg går inn i veldig intense vennskapsforhold som sjelden varer lenge. Hvorfor jeg ikke holder ut store forsamlinger, men samtidig elsker å stå på scenen. Den rapporten jeg har fått er ikke en unnskyldning. Det er en forklaring. 

Jeg er så heldig at jeg får jobbe med det jeg elsker å gjøre. Jeg får utfordret meg selv på områder jeg ikke er komfortable i, med trygge rammer og på en arena hvor det er tillat å feile. Jeg har utrolige kollegaer som jeg er glade i og jeg kommer ofte hjem søkksvett og sliten. Fordi jeg er så stolt av arbeidsplassen min, og av det arbeidet jeg gjør. Selvfølgelig er det dager hvor verden blir for stor og jeg blir nødt til å være hjemme. Det er alt annet enn latskap som ligger bak. Og selv om jeg er hjemme så betyr ikke det at jeg ligger i senga hele dagen. Selv om den “mørke disen” som Iversen beskriver, kommer sigende inn, jobber jeg fremdeles, bare hjemmefra. Ikke én eneste dag har det falt meg inn å sykemelde meg, uansett hvor syk jeg måtte være. Ikke fordi jeg skal være så sterk og få sympati, men fordi jeg er så stolt og kry av at jeg får lov til å jobbe akkurat der jeg jobber. 

Endelig skal jeg nå inn på AAP (arbeidsavklaringspenger), en ordning som vil gi meg litt tryggere rammer og mer forutsigbarhet, to ting jeg er avhengig av. Det vil også gi meg litt mer å rutte med i måneden. Ikke for at jeg skal ligge i senga og sende inn meldekort og synes synd på meg selv, men for at jeg i løpet av den måneden har slitt meg helt ut. 

Kommer det en dag hvor jeg ikke trenger en slik ordning, og kan gå ut i det som kalles “ordinært arbeid”? Helt sikkert. Men den dagen er ikke i dag. Den kommer nok mest sannsynlig ikke neste år heller. Så kjære, snille NHO; ikke ta fra meg sikkerhetsnettet like før jeg skal hoppe. Vær så snill. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Ønske om et sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

0
0

Troms og Finnmark står foran mange spennende og vanskelige valg de neste månedene. Målet med sammenslåingen er at regionen skal få mer innflytelse over sin egen framtid.

1
88