... det er en omlegging som har funnet sted så godt som uten debatt og parlamentarisk behandling i Stortinget. Det er både oppsiktsvekkende og foruroligende.

I forbindelse med lanseringen av den nye stortingsmeldingen om Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk 20. april, inviterte regjeringen til debatt samtidig som utenriksministeren rutinemessig konstaterte at ”hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk ligger fast”. Begge deler fremstår i et merkelig lys. 

Sentrale deler av norsk utenrikspolitikk er i realiteten allerede lagt om. De to viktigste pilarene i norsk sikkerhetspolitikk gjennom hele etterkrigstiden, den nasjonale forsvarsterskelen og de selvpålagte norske base- og øvelsesrestriksjonene, er nå mer eller mindre avviklet. 

Med gjennomføringen av Forsvarsreformen er forsvaret av Norge overlatt til en flernasjonal Nato-styrke. Samtidig synes det åpenbart at Solberg-regjeringen har avviklet de selvpålagte restriksjonene knyttet til øvelsesvirksomheten og utenlandske baser på norsk jord.

Dette representerer den klart største endringen i norsk utenrikspolitikk siden krigen. Og det er en omlegging som har funnet sted så godt som uten debatt og parlamentarisk behandling i Stortinget. Det er både oppsiktsvekkende og foruroligende. 

Det er oppsiktsvekkende fordi regjeringen nå inviterer til debatt i etterkant og ikke i forkant av omleggingen. Og det er foruroligende fordi det bygger på forutsetninger som er feil eller i beste fall tvilsomme. 

Helt siden Nato ble opprettet i 1949 har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk vært basert på en kombinasjon av avskrekking og beroligelse. Forsvaret hadde tidligere tilstrekkelig volum og utholdenhet til på egen hånd å avskrekke en mulig fiende fra å krenke norsk territorium. Den traktatfestede støtten fra våre Nato-allierte kom i tillegg til, og ikke i stedet for, den nasjonale forsvarsterskelen. 

Samtidig bidro de selvpålagte restriksjonene knyttet til base-, øvelses- og atomvåpenpolitikken til å berolige russerne og imøtekomme russiske sikkerhetsbehov særlig knyttet til Nordflåten og ubåtbasene på Kola-halvøya som var, og fortsatt er, en viktig del av den globale kjernefysiske terrorbalansen mellom stormaktene. 

Det norske forsvaret er siden årtusenskiftet bygd ned og overlatt til et felles flernasjonalt Nato-forsvar hvor Norge bidrar med enkelte strategiske styrkekomponenter. Det betyr at vi ikke lenger har selvstendige kapasiteter som kan operere på egen hånd. Vi er nå totalt avhengig av Nato. Det betyr i realiteten USA, som står for 73% av utgiftene i Nato. 

Det er minst to grunnleggende innsigelser knyttet til dette skiftet i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk som både hver for seg og samlet burde fått varselklokkene til å ringe for lenge siden. 

For det første, forutsetter det at solidariteten i Nato er absolutt i enhver situasjon og til enhver tid. Det er en forutsetning få i det sikkerhetspolitiske miljøet har noen tiltro til. Nato er i dag i beste fall en koalisjon av villige, og hvem som vil være villig når det kommer til stykket vil være situasjonsavhengig. 

I realiteten betyr det at vi er prisgitt amerikanske sikkerhetsgarantier samtidig som vi vet at det er langt fra sikkert at USA har kapasitet til, interesse av, eller ønske om å involvere seg i en sikkerhetspolitisk krise eller krig i vårt nærområde som pga. Kola-basene kan ha potensial til å utvikle seg til en global stormaktkonfrontasjon. I så fall ligger landet åpent uten noe nasjonalt forsvar til å verne oss. 

Samtidig er det nå blitt klart at regjeringen har satt til side de selvpålagte restriksjonene som ble etablert tidlig på 50-tallet. Nato-øvelsen ’Joint Viking’ med 8000 allierte soldater i Finnmark i mars er et eksempel på det. Det er den første allierte øvelsen i Finnmark siden 50-tallet. Det representerer en vesentlig kursendring i norsk sikkerhetspolitikk

Det samme gjelder avtalen regjeringen inngikk med amerikanske myndigheter i oktober i fjor om stasjonering av 330 amerikanske marinesoldater på Værnes. Det er første gang siden krigen vi har hatt utenlandske styrker fast forlagt på norsk jord. 

Om avviklingen av de selvpålagte restriksjonene er en legitim kursendring eller ikke, er en annen diskusjon. Russerne øver når og hvor de vil og har selv rustet sterkt opp siden årtusenskiftet, særlig i Nordområdene. 

Det kan imidlertid konstateres at samtidig som trusselbildet er alvorlig forverret, har nedbyggingen av forsvaret og avviklingen av den nasjonale forsvarsterskelen redusert forsvarets avskrekkingsevne samtidig som avviklingen av de selvpålagte restriksjonene har bidratt til å provosere heller enn å berolige russerne. 

Før stortingsrepresentantene diskuterer fremtidige veivalg i norsk utenrikspolitikk bør de kanskje tenke seg grundig om og diskutere om de omfattende endringene som allerede er gjennomført er fornuftige og om de bidrar til økt sikkerhet og stabilitet i våre nærområder eller snarere til det motsatte? 

Det er grunn til å hevde at det er mer fornuftig å gjenoppbygge det territorielle forsvaret og den nasjonale forsvarsterskelen og opprettholde tillitsskapende tiltak som de selvpålagte restriksjonene. Det vil styrke vår motstandskraft mot press og overgrep mot norsk territorium fra konvensjonelle styrker uten å forstyrre den globale kjernevåpenbalansen mellom stormaktene. Det vil bidra til å stabilisere situasjonen i Nordområdene og vil bli bifalt så vel i Moskva som i Washington. 

osteiro@gmail.com

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15