Alle ærlige mennesker vet hva som er de store verdensproblemene i våre dager, partiene vet det og er stort sett enige i hva som bør gjøres. Med stor patos krangles det om nyanser, skriver Rolf Seljelid i dagens kronikk. Foto: Wikimedia Commons

Valg igjen

Så er det valg igjen. Og det er viktig at vi er med. Men lett er det ikke.

Vi skal takke Vårherre for at vi har en nasjonalforsamling mer preget av dårlig kreativitet enn av dårlige hensikter.

For vi skal ikke si hva vi mener om de store, viktige oppgavene som må løses. Vi skal velge de som skal mene noe for oss. Det representative demokrati, godt i prinsipp, og dessuten antagelig det eneste mulige, men med alvorlige svakheter som kunne avhjelpes, men som det ikke blir gjort noe med, hovedsakelig fordi partiene har monopol.

De store partiene er i bunn og grunn enige i det meste, men ønsker av markedsmessige grunner å fremstå som klare alternativer til de andre: Konsumentpartiet, lysende av tro på at de alltid har rett, og med en voldsom styringslyst. Næringslivspartiet, en slags moderat kapitalistisk sosialdemokratisk avlegger. Noe egentlig konservativt parti har vi ikke i Norge. Venstre som i sin iver etter å være dønn i midten, har lagt seg ut med både høyre- og ventresida, og mer og mer ser ut som seidmennene på Skratteskjær.

Kristenfolket som sakte sklir ut av bedehusene, men som fortsatt har en fot i dørsprekken, nok til å få 6-8 prosent av stemmene. Bondehæren som aldri helt har akseptert utfallet av slaget på Stiklestad, har 30 prosent av stemmene der i området, kjemper for lensmenn og mot ulver og alt som er av sammenslåing og sentralisering. To grupper av stuerene sosialister med nyanser av meningsforskjeller, mens de rendyrkede, blodrøde sosialistene ikke får være med. Anders Langes parti for eggelikør og fremskritt skiller seg ut fra de andre ved ikke å ha noen tydelig prinsipiell kampsak, men kort og godt vil gi folk det folk vil ha.

En broget forsamling, det må sies, men orntlige folk alle sammen. Vi skal takke Vårherre for at vi har en nasjonalforsamling mer preget av dårlig kreativitet enn av dårlige hensikter. Det er mye, mye bedre enn det motsatte.

Alle ærlige mennesker vet hva som er de store verdensproblemene i våre dager, partiene vet det og er stort sett enige i hva som bør gjøres. Med stor patos krangles det om nyanser. (Nylig fikk vi en kirkepolitisk sensasjon på NRK: Martin Kolberg er blitt biskop uten fast portefølje og lekset med dirrende stemme opp for en småmunter statsråd Listhaug om hva som ligger i begrepet «nestekjærlighet».)

Kanskje vi heller skal konsentrere oss om lokale og nasjonale utfordringer når vi skal bestemme oss på valgdagen.

  1. Forsøpling og slitasje av populære turistmål i vårt område, for eksempel Lofoten. Beskrivelsene er hårreisende. Jeg synes det er opplagt at turistene må betale en eller annen slags avgift, omtrent som du må betale når du skal inn på et museum. Så er det viktig at innsamlede avgifter går til målrettede lokale tiltak og ikke drukner i kommunekassa.

Og: Lensmenn og Humlegårds patruljerende konstabler (HPK) må overvåke dette her. Blant de beskrivelser vi har fått om hendelser i turistområdene, er det en del som rett og slett er kriminelt, må forfølges av HPK og straffes. Bøter i titusenviskronersklassen.

  1. Integrering, ikke bare oppbevaring av flyktninger og lovlige migranter.  Jeg begriper ikke at dette er så vanskelig å få til. De nye må lære seg språket vårt, de må bli undervist i våre lover, vår historie og vår sedvane. De må erklære sin lojalitet og trofasthet mot det folk de nu skal bli en del av. Og de må settes i arbeid. Har de ingen yrkesutdanning, så kan de sope gatene og rydde opp på offentlige steder. Det er masse å gjøre. Fra de kommer, og til de har fått seg arbeid må staten betale, så er det opp til dem selv, på lik linje med oss andre.
  2. De nye regionene og deres navn. Hos oss ligger det an til at Nordland fylke går over til å bli regionen Nordland. Litt synd, men lite å gjøre med, de har bestemt seg. (Jeg skulle ønske at myndighetene ikke følte seg så bundet av de gamle fylkesgrensene. Stykket mellom Majavatn og Saltfjellet burde legges til Midt-Norge. I min barndom var det bare folk nord for Saltfjellet som ble kalt nordlendinger.) Så er det Troms og Finnmark da. «Nord-Norge» har vært foreslått. Helt håpløst, vi produsere en jevn strøm av misforståelser. «Hålogaland» har vært nevnt. Uhistorisk (Haleygafylki var alt nord for Trøndelag), men mulig. Hva med å kalle det samlede Troms-Finnmark for «Finnmark» -  eller «Finnmork»? Betegnelsen Troms er ganske ny, fra 1866, før det het hele området Finnmarkens Amt. En sånn navnesetting ville være en fin gest til den minste av de nuværende enhetene. Flytt så «Regionsmann» og administrasjon til Alta, og vi kan fortsette å utvikle Troms – Tromsø.

Og så: Hva skal vi gjøre for å forbedre vårt representative demokrati? Jeg har før foreslått at stortingsrepresentantene skulle være pliktige til å holde et månedlig åpent folkemøte i sitt valgdistrikt. (Praktiseres i andre land.) Og: Ved hvert stortingsvalg burde det samtidig, på valgdagen være en skriftlig folkeavstemning om enkelte viktige spørsmål, med beskrevne korte argumenter for og imot. (Praktiseres i andre land): Eksempel 1. Er du enig eller uenig i at trålerrederne skal beholde sine rettigheter til fiskekvoter på ubestemt tid? Eksempel 2: Skal de sammenslåtte fylkene hete a) Hålogaland b) Finmark/Finmork eller c) eget forslag. Dette burde kunne gi politikere og partier viktig beslutningsgrunnlag, og gi oss, velgerne en følelse av å være med. Sånn som det nu er, virker det som om politikerne ønsker bli kvitt oss så fort som mulig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!