Det hører med til historien at undertegnede om morgenen vil være et funn for hvilken som helst zoolog med interesse for evolusjonen.

Vi skal kanskje gjøre et forsøk på å trekke noen linjer her. Men lett blir det ikke, det dreier seg ofte om øyet som ser. Men vi prøver forsiktig å ta utgangspunkt i at en vane er en rutinepreget handling. Dersom denne i tillegg får negative konsekvenser, også for andre enn deg selv, kan det fort bli en uvane.

Vi skal ta med oss starten på dagen. Du er på vei ut døra, og skal ta på deg ytterjakka. Hvilken arm begynner du med? Svaret er individuelt. Det eneste som er sikkert er at du kåler det skikkelig til dersom du prøver å begynne med den andre armen først! Vane eller uvane?

Før vi forlater konfeksjonens verden, skal vi bli en smule intim. Når du skal tre inn i ei ny truse er det samme nøda. Du har en favorittfot som du begynner med. Selvsagt står du ikke der uten bekledning dersom du må begynne med motsatt fot først. Men du føler at det ikke er som det skal være, selv om det i det store bildet kun er en detalj.

Nei, vaner skal man ikke spøke med eller endre på. Det kan undertegnede bekrefte. Ta således imot litt morgendramatikk:

Det har seg slik at man er totalt avhengig av kaffe og litt nikotin om morgenen for å få skroget til å fungere. En kveld fikk hovedpersonen den vanvittige ide å gjøre kaffetrakteren klar slik at det neste morgen kun var å slå på bryteren. For å spare tid, liksom.

Det hører med til historien at undertegnede om morgenen vil være et funn for hvilken som helst zoolog med interesse for evolusjonen. En observasjonspost fra ei kjøkkenkrå ville umiddelbart skapt store avisoverskrifter om at «the missing link» endelig er funnet! Ingenting fungerer – aller minst hodet…

Så man er på rutinekjøret igjen, glemt er forberedelsene fra kvelden før. Man tar tak i filterbeholderen, og løfter denne resolutt opp. Bare for å registrere at fem måleskjeer med filterkaffe forsvinner over høyre skulder.

Det har vel ingen hensikt å krisemaksimere, men – fem måleskjeer filterkaffe dandert ut over hele kjøkkengolvet er uhorvelig mye kaffe. Sånn rent visuelt! Etter i betydelig monn å ha oppfrisket den perifere del av ens vokabular, tar man avgjørelsen: Filterkaffen får værsågod ligge der, her trengs umiddelbart påfyll av flytende kaffe. Spesielt i en sådan stund. I påvente av at trakteren skal gjøre sin jobb, erklærer man ens kjøkken som katastrofeområde.

Etter inntak av velgjørende væske, finner man motvillig fram støvsugeren og setter i gang. Mens man dyrt og hellig lover seg selv at stuntet ALDRI skal gjentas! Og spart tid? Særlig!

Noen av oss har den vanen, eller snarere uvanen, at de skal ta snarveier. Både i dagliglivet og rent geografisk. Det bærer ikke rent sjeldent galt av sted. Spesielt når man i bil skal ta en snarvei man tok for ti-tyve år siden. Da er det åpnet for at man havner ute og kjøre. Bokstavelig talt! Med tap av både tid og energi.

Veien er ikke lang fra vaner og uvaner til overtro. Bare tenk på fiskerne og miljøet ombord i båten. Lenge var det opplest og vedtatt at kvinnfolk ikke hadde noe ombord å gjøre. Kokka fikk værsågod holde seg på land og gjøre jobben. Katter skulle også hives på land før man la ut på havet. De mest inngrodde fiskerne tok ikke navnet høtt i sin munn (dere vet denne redskapen som man hugger i fisken når den skal dras over ripa). I stedet benevnte man redskapen for «treet med dæ i». Sportsfiskere er ikke stort bedre idet de spytter på agnet før de slenger ut redskapen.

Harakiri er japanernes tilnærmet perfekte måte å begå selvmord på. I den vestlige verden har man andre metoder. Jeg tenker spesielt på disse som med et par ski eller et snøbrett klatrer opp på de høyeste snødekte tinder for så ved hjelp av kamerat Newton å ta seg fortest mulig ned. Koste hva det koste vil. Pussig nok er også dette miljøet preget av overtro, vaner og uvaner.

Tror ikke dette blir en av mine uvaner…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15