Senere ble også mange av dem nektet krigspensjon.

Denne uka ble det klart at en TV-serie med dramatisering av kampene ved Narvik-fronten 1940, er enda et steg nærmere realisering. Nordisk Film har skrevet en samarbeidsavtale med Storyline NOR as og Narviksenteret. Nylig har også regissøren Tommy Wirkola varslet en spillefilm om samme tema.

Hvem var disse nordlendingene som viste så stort heltemot, og som det nå er så stor interesse for? De var helt vanlige småkårsfolk. Handelsbetjenter, stuerter, fiskere, snekkere og småbrukere. Hvor kom de fra?  Fra hele landsdelen. Alta, Karasjok, Lyngen, Senja, Sortland, Harstad, Svolvær og Tromsø.  9.april 1940 ble de kastet inn i strid. Der klarte de seg utmerket, i militær betydning. De deltok i et felttog som drev Adolf Hitlers topptrente soldater på flukt. Narvik ble gjenerobret i en militær operasjon som savner sidestykke på norsk jord, sammen med franske, polske og britiske styrker.

Men byen hadde betalt en høy pris. Narvik var lagt i ruiner. For de norske soldatene som var med på felttoget hadde nervepåkjenningen vært uutholdelig. De hadde tatt liv, noen ganger i nærkamp eller i et bakhold i isnende kulde. De hadde sett egne kamerater bli sprengt i fillebiter i den hvite snøen. De sultet og frøs i snøhuler. Og de hadde vært øyevitner til hendelser som aldri noensinne skulle slippe taket hos dem.

Helt fra disse kampene ved Narvik i 1940 og frem til frigjøringen våren 1945 var Nord-Norge en krigsskueplass. Men for mennesker i andre deler av landet kan det ofte være vanskelig å forstå hvor annerledes krigen i nord var.  

Og fordi krigen i nord var så nærværende, for så mange mennesker, har de fleste nordnorske familier sin egen historie om 2.verdenskrig. Om Narvik, motstandskamp, tvangsdeportasjon, partisaner, brent jord, bomberegn over byer, eller fangenskap. Men også om svik og de som av ulike årsaker havnet på feil side.

Jeg har min historie. Min farfar deltok ved Narvik-fronten. Korporalen ble innkalt til nøytralitetsvakt i Bardu i januar, da Europa var på randen av sammenbrudd, og han kom hjem seint i juni 1940. Da hadde verdenskrigen rast i fjellene og langs fjordene i Sør-Troms og Ofoten i to måneder. Etter noen uker til behandling for «granatsjokk» var det tilbake til veiarbeid på Senja for å brødfø familien.

I hans omgivelser hersket det taushet. Slik var det i de fleste hjem, lenge før ordet «posttraumatisk stress» var oppfunnet. Ingen visste noe som helst om å bearbeide traumer. Det handlet om å holde kjeft, gå videre, og lappe sammen livet så godt det lot seg gjøre. Men i mange hjem var det en sterk følelse av at det var en annen mann som kom hjem, enn mannen som dro til fronten.

Den store, nasjonale fortellingen om 2.verdenskrig i Norge gjorde det verre for disse mennene gjennom hele etterkrigstiden. Der trådte det frem et tydeligere bilde av hvilke heltehistorier som skulle dyrkes. I aviser, hos NRK, og i bøker. Det handlet om Hjemmefronten i sør, sabotasjeaksjoner i hovedstaden, Max Manus og tungtvann på Rjukan.

Fra veteranene i nord kom det ingen memoarer eller erindringslitteratur. Senere ble også mange av dem nektet krigspensjon. En ekspert-kommisjon i Oslo, som jobbet på oppdrag fra den norske stat, slo fast at de som kjempet ved Narvik-fronten ikke var utsatt for større prøvelser enn de som nordlendinger burde være vant til.

Da krigsveteranforeningen i Nordland skulle markere 10-årsdagen for Slaget om Narvik i 1950, ble det sendt ut invitasjon til daværende forsvarsminister Jens Christian Hauge. Ifølge lederen i foreningen, skal Hauge ha svart at han ikke kunne se noen grunn til å markere felttoget i Narvik. Deretter la han på røret.

En generasjon nordnorske menn fikk – ikke uten grunn – en følelse av at deres innsats for å bevare et fritt Norge ikke ble verdsatt. Det må ha vært en forferdelig erkjennelse for dem, som hadde gitt så mye for fedrelandet. Flere sank inn i dyp bitterhet, med sår som har satt spor helt frem til vår egen tid.  Kanskje noen av dem innerst inne ønsket å stue vekk diplomet fra Kong Haakon, der han med sitt navntrekk takket for innsatsen for konge og fedreland. Var det virkelig slik Norge skulle takke dem?

Til våren har det gått 77 år siden kampene ved Narvik. Film og TV-serier som er bygd på hendelsene, vil åpne opp dette store dramaet i norsk historie for et bredt publikum. Et stort nasjonalt forskningsprosjekt ved Universitetet i Tromsø bidrar i samme retning. De som deltok får dessverre ikke oppleve at et slør av glemsel trekkes vekk.  Men deres etterkommere kan glede seg over at dette - omsider - tar plass i den norske, felles hukommelsen.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Jeg liker å bo litt utenfor tettbebygde strøk, og skulle aller helst bodd et stykke fra veien ved et vann i skogen. Man drømmer seg litt bort når man er ute på tur og passerer ensomme hytter, ofte med bilvei frem. Å bo der i stedet for i et boligfelt må da være drømmen for mange!

1
248

De aller fleste ansatte med direkte pasientkontakt gjør en utmerket jobb ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN): Løper, smiler, pleier, måler, trøster, medisinerer, lindrer og helbreder.

0
2