KARIKATUR: På det tyske museet han jobbet for, blir Johan Adrian Jacobsen i en dukketeaterforestilling (bildet) framstilt som en skruppelløs samler og gravrøver, selvgod skjørtejeger og pompøs akademisk fiasko. Utstillinga på Polarmuseet i Tromsø i sommer gir et annet bilde av væreiersønnen, ishavsskipperen og samleren fra Risøya. Portrettet er fra cirka 1885.

Var han virkelig bare en skruppelløs gravrøver, selvgod skjørtejeger og pompøs akademisk fiasko?

Body bilder: 
Holz idol: En trefigur fra ruinlandsbyen Sanradna er en av gravgjenstandene som nylig ble levert tilbake til Chugach Alaska Corporation. Betydninga av Jacobsens samling blir likevel framhevet av foreninga. Om han ikke hadde tatt dem gjenstandene til Berlin ville de ikke eksistert i dag. Foto: Martin Franken.
Jacobsens karriere var ekstraordinær, også i internasjonal målestokk. I utstillinga ønsker vi å nyansere forståelsen av både Jacobsen, hans virksomhet og hva den kan ha betydd for urfolk selv.

I løpet av forsommeren ble væreiersønnen, ishavsskipperen og samleren Johan Adrian Jacobsen (1853 – 1947) fra Risøya gjenstand for internasjonal oppmerksomhet. Bakgrunnen var at Etnologisk museum i Berlin leverte tilbake ni gjenstander Jacobsen hadde samlet for dem på sørkysten av Alaska sommeren 1883. Gjenstandene var fjernet fra graver tilhørende chugach-folket og ble levert tilbake i en seremoni i midten av mai. Museet har fremdeles tohundre gjenstander Jacobsen samlet fra denne folkegruppen, deriblant hodeskaller og mumier. Seremonien er følgelig starten på et mer omfattende samarbeid. Både New York Times, tysk presse og NRK Sápmi dekket begivenheten, sistnevnte gjennom artikkelen «Nordmann røvet graver og stjal tusen gjenstander fra urfolk».

Selv om fakta i saken er uomtvistelig, Jacobsen samlet både gravgjenstander og menneskelige levninger, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved retorikken som ble brukt, både i museets overlevering og i en del av pressedekningen. Museet under daværende direktør, Adolf Bastian, ga i sin tid selv Jacobsen oppdraget. Innsamling av menneskelige levninger, spesielt hodeskaller, var en del av instruksen. Om Bastian ikke var så interessert i dem, så var andre det. Gjenstander og fysisk antropologisk materiale ble begge ansett som uttrykk for kulturell utvikling og var dermed to sider av samme sak. Samtidig er det det en kjensgjerning at Berlinmuseets betydning ikke ville vært den samme i dag uten Jacobsens virksomhet. Jacobsen samlet mer enn tolv tusen gjenstander for dem fra hele verden, mange av dem unike i sitt slag. Det store flertallet kjøpte eller byttet han til seg. Å fremstille ham som en kriminell og i så tilfelle den eneste overtrederen, er i beste fall unyansert.

I 1985 utga historikeren Douglas Cole boka «Captured Heritage: The Scramble for Northwest Coast Artifacts». Boka omhandler strømmen av gjenstander fra British Columbia og Alaska til museer fram til første del av 1900-tallet. I boka viste Cole at selv om urettmessig tilegnelse på ingen måte var uvanlig, ble størsteparten av gjenstandene kjøpt. Et av Coles viktigste poenger var at handel med etnografiske gjenstander ble en viktig inntektskilde for urfolk i området. De forsto utmerket godt verdien av sine eiendeler og agerte deretter. I 1995, altså for mer enn tjue år siden, ble Coles bok utgitt på nytt. I mellomtiden hadde han gjort seg noen refleksjoner av mottakelsen. Til tross for det overordnede argumentet, at det store flertallet av gjenstander ble kjøpt, opplevde Cole at mange først og fremst var interessert i boka hans for å belegge utnyttelse og røveri. Vektlegging av røveri skaper sine egne feilaktige fiksjoner, advarte Cole.

Dette fikk jeg selv oppleve i Berlin i 2014. Jeg hadde kommet til museet for å se utstillinga «Reiseberetning» basert på Jacobsens aktiviteter i Alaska og British Columbia. Utstillinga besto blant annet av en film hvor dokketeateret Das Helmi tolket hendelser i boka «Kaptein Jacobsens Reiser til Nordamerikas Nordvestkyst 1881-1883». Boka utkom på tysk i 1884 og på norsk tre år etter. Tittelen på filmen, «Han som løper fra stjerne til stjerne», viste til det indianske navnet Jacobsen fikk i Fort Rupert i 1882 etter å ha holdt en seremoniell fest for folk der, en potlatch. To år seinere forbød canadiske myndigheter festene og utstyret de innebar gikk ut av bruk. Dette er en av årsakene til at Jacobsens samling er så verdifull i dag blant urfolk som har revitalisert tradisjonen. Verken Bastian, Jacobsen eller folkene han samhandlet med unnslapp Das Helmis satire. Jacobsen ble portrettert som en skruppelløs samler og gravrøver, selvgod skjørtejeger og pompøs akademisk fiasko. Ikke hadde tyskerne forstått betydningen av Jacobsens bakgrunn som ishavsskipper heller. Som en av konservatorene ved museet uttalte etterpå. «Han [Jacobsen] var ikke engang kaptein. Han bare kalte seg det. Han var en seiler, en matros, en norsk en».

Coles bok har vært en inspirasjon for utstillinga om Jacobsens etnografiske bedrifter som vises på Polarmuseet i Tromsø i sommer. Utstillinga belyser nettopp den ofte underkjente forretningsmessige siden ved tidlig etnografisk samling. Som påpekt av Cole vet vi en god del om hva som motiverte samlere og vitenskapsfolk, men lite om perspektivene til urfolkene det ble samlet fra. Det samme er tilfelle med de levende etnografiske utstillingene som har vært mitt forskningsfelt. I begge sammenhenger representerer Jacobsens dokumentasjon en sjelden kilde. Samtidig er Jacobsens egen historie interessant. Hvordan hans virksomhet etter hvert ble uforenlig med vitenskapelige idealer, hvordan han i dag både fascinerer og forarger og hvorfor det ofte er amatørsamlerne som får unngjelde når museenes kolonialistiske regnskap skal gjøres opp. Jacobsens karriere var ekstraordinær, også i internasjonal målestokk. I utstillinga ønsker vi å nyansere forståelsen av både Jacobsen, hans virksomhet og hva den kan ha betydd for urfolk selv. I den anledning bringer vi inn både tragiske hendelser, spennende episoder, begeistring og skuffelser – noe annet ville være å gjøre både Jacobsen og menneskene han samhandlet med urett.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse