Jeg vil fortsatt hevde at det å spille sammen som egne fylker er et sterkere insitament til framgang for Nord Norge enn det å blande alt i ei gryte.

“Nordnorsk identitet - drømmen som brast?” har professor Einar Niemi som tittel på et foredrag han nylig har holdt, og som er gjengitt i Nord-norsk debatt. Jeg lytter til og leser alltid Niemi med interesse. Denne gangen har jeg en innvending.

Oppsummeringen av hendelser som angivelig skulle ha pekt på en sterkere samhørighet i Nord-Norge i tidligere tider enn hva tilfellet er nå, stiller jeg store spørsmålstegn ved. At enkeltpersoner som Ole Olsen, Elias Blix og Ole Tobias Olsen sang Nord-Norges pris er vel kjent. Om fiskeren i Lofoten og tømmerhoggeren i Indre Troms ved dette fikk noen forestilling om at de ville bli beriket om deres fylker ble lagt ned og Hele Nord-Norge ble en administrativ enhet, har jeg mine tvil om. Jeg tviler også på at de tre nevnte herrer hadde Nord- Norge som administrativ enhet i tankene da de ga sin hyllest til landsdelen.

Hålogaland bispedømme er nevnt som eksempel på nordnorsk samhørighet. Vel, da bedrede kommunikasjoner kom, ble eiendommelig nok dette bispedømmet delt i to.

Finnmarkens amt ble også delt, og Troms oppstod som eget fylke. Amtsting og fylkesting hadde vi i over hundre år før vi i 1975 fikk direkte valg til fylkesting. Fylkestingene før 1975 bestod av ordførere, og større kommuner sendte også gjerne en fra opposisjonen. Selv om fylkesmannen her var en overordnet skikkelse, tror jeg “navlebeskuelsen” var vel så stor som etter at den nye fylkeskommunen kom.

Det at landsdelsutvalget ble nedlagt, tror jeg mer skyldtes sittende politikere enn systemet. Det bør kanskje også tilføyes at den nye fylkeskommunen allerede var nokså vel forberedt da man i 1974 opprettet utvalget.

For meg blir det en konstruksjon å hevde at den nordnorske samhørighetstanken var sterkere før. Jeg tror den er like sterk i dag, men den higer ikke etter sammenslåinger i større enheter og har kanskje aldri gjort akkurat det.

Jeg ser også at Rønning Tollefsen supplerer Niemi med å nevne krigen og landsdelkampene i fotball og friidrett som tegn på nordnorsk selvfølelse og enhet. Slåttvik og Stenersen tas også til inntekt for samlingstanken. Jeg spør: Hvor sterk var forestillingen om at man i nord måtte slå seg sammen til en enhet? Jeg tror ikke den var der i det hele tatt. Jeg hadde i alle fall ikke disse ting i tankene i den tid jeg deltok i landsdelskamper. Det hadde jeg heller ikke da jeg i fem og et halvt år satt som styreleder i Troms Kraft, men var kry av logoen på veggen i den “underjordiske” tunnelen som førte passasjerene fra flyene og inn på terminalen på Fornebu. “Nord-Norsk konkurransekraft” stod det. Troms Kraft leverte nemlig strømmen til norske flyplasser.
Poenget er at det meste som vinkles positivt i det Niemi og Tollefsen nevner, skjedde i en tid med Nordland, Troms og Finnmark som egne fylker.

Jeg vil fortsatt hevde at det å spille sammen som egne fylker er et sterkere insitament til framgang for Nord Norge enn det å blande alt i ei gryte. Det gjenstår å se harmonien i landsdelen når man kommer inn til beinet, - når fylkeskommuner og kommuner skal sule opp og legge sine administrative og politiske sentra døde til fordel for en regiontenkning som jeg er redd uvegerlig vil føre til fremmedgjøring.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Sandra Borch (SP) er stadig er ute og arresterer folk, senest Justisministeren, så nå er jeg lysten på å bruke samme arrestmetoden på henne og SP.

11
1,220

SV vil innføre en nasjonal regel som sikrer skolene flere lærere, og dette kravet støttes av lærerne selv.

0
8