Det hele framstår som en parade i atletisk herlighet og perfeksjon, der spillerne kunne ha vært kandidater til en fotosesjon i damebladet «Playgirl».

Er dette vår tids sunne forbilder?

Mange skriker opp om kvinnelige fotomodeller som setter en umenneskelig standard for unge jenter. Disse karene gjør det samme for unge gutter.

Det har skjedd noe med fotballspillerne. For en som har vokst opp med en raggete Kenny Hibbitt og en tannløs Joe Jordan jagende rundt på gjørmete baner i tippekampene fra England, framstår dagens stjerner i fotball-VM i Russland som jålete fotomodeller. Kontrasten fra de gamle helter til dagens frisyrespillere med overdådige tatoveringer og struttende brystmuskler er enorm. Synet av Neymar og Ronaldo får en til å lure på om de trener mer foran speilet enn på fotballbanen.

Ikke det at de ikke kan spille fotball, for all del. Dagens stjerner har en fysikk og tekniske ferdigheter som Hibbitt og Jordan bare kunne drømme om. Problemet er at de er så forbasket forfengelige i tillegg. Dette begynte som smått på 80-tallet med hockeysveis og tendens til kjekkaseri, tok seg opp med en bedårende Beckham ut over 90-tallet og har seinere eskalert ytterligere. I dag er det ikke mange hårstrå som ligger feil når spillerne spankulerer ut på gressmatta før kamp, og vi får rikelig anledning til å studere den flotte tatoveringskunsten på armer, hals og nakke mens spillerne gjør forsøk på å synge sitt lands nasjonalsang.

Selve kroppsformen til fotballspillerne er også blitt forandret. Det er ikke lenger to kraftige og hårete bein som stikker ned i fotballskoene under en spinkel overkropp med tynne «musearmer». Det er barberte og glinsende bein under en stram overkropp med sixpack og svulmende armmuskler, som naturligvis tar seg svært godt ut på bilder. (Ikke rart det bedrives så mye bryting og holding i feltet når spillerne har blitt så sterke i armene…) Ryggen er rak, brystet framskutt. Det hele framstår som en parade i atletisk herlighet og perfeksjon, der spillerne kunne ha vært kandidater til en fotosesjon i damebladet «Playgirl».

De fleste vil nok mene at dagens toppspillere ser mye bedre og sunnere ut enn de gjorde på 60- og 70-tallet. Ja, de gjør jo det, de framstår som selve manneidealet med de kroppene de viser fram. Mange skriker opp om kvinnelige fotomodeller som setter en umenneskelig standard for unge jenter. Disse karene gjør det samme for unge gutter. Det ropes om kroppspress når syltynne og halvt avkledde unge damer viser seg fram, men kroppspress er også noe som gjelder gutter. Det er ikke for helsa si skyld at gutter strømmer til helsestudioer for å drive styrketrening. De gjør det for å få muskler på overkroppen og kunne vise seg fram for andre, gjerne på sosiale medier.  

I levekårsundersøkelsen til SSB i 1997 var det 47 prosent av guttene i alderen 16 til 24 år som svarte at de drev med styrketrening. I tilsvarende undersøkelse i 2016 hadde andelen steget til 73 prosent. At tre av fire gutter driver med styrketrening kan godt sees på som positivt, men ikke hvis treninga er et resultat av press og stress fordi man er misfornøyd med en kropp som ikke ligner på den som Cristiano Ronaldo har.

Om kroppen til fotballspillere har blitt en stilstudie i tilsynelatende sunnhet, så kan ikke det samme sies om den etiske standarden som legges for dagen ute på banen. Juks og fanteri, filming og syting, holding og knuffing, uthaling av tid og protestering mot enhver dommeravgjørelse som går i det andre lagets favør. Dette har vi sett lenge, og nå har det blitt helt vanlig og virker allment akseptert at fotballspillere bruker alle slags knep og kyniske metoder for å påvirke spillet til egen fordel. Begrepet «fair play» er en vits når man ser hvordan de holder på. Oppførselen er skammelig, og spillerne er ikke noe positivt forbilde for hvordan vi ønsker at ungdommen skal te seg – det være seg på fotballbanen eller noe annet sted.

Indirekte sendes det et budskap om at man kan jukse så mye man vil så lenge man ikke blir tatt for det. Overført til andre arenaer enn fotball er ikke dette noe vi vil akseptere. Så hvorfor skal vi akseptere det i fotball? I 1981 ble den norske fotballspilleren Arne Larsen Økland berømt da han annullerte sin egen scoring som feilaktig var idømt under en kamp i Tyskland. Det var en sensasjon at han gjorde dette, og Økland ble en legende. Tenk det. Mannen var bare ærlig, og det ble sett på som en sensasjon. Det sier mye om hvordan uærligheten generelt regjerer.

Øklands hederlige unntak førte heller ikke til noen positiv smitteeffekt, selv om han ble bejublet aldri så mye. Uærligheten på fotballbanen har bare blitt enda mer systematisk, og gjennomsyrer nær sagt alt spillerne holder på med. Kroppsspråket når det blåses frispark i mot. De store, uskyldige øynene. Den måpende vantroen når dommeren gir gult kort etter at du har kjørt albuen i ansiktet på motstanderen. Skuldertrekkene. Den hånlige klappinga. Kjeftinga på dommeren når du vet du har feil. Den himmelropende urettferdigheten du høylytt skriker opp om når du forgjeves har forsøkt å filme deg til et straffespark. Dessverre gjelder ikke dette bare stjernene i VM, det er gjengs utbredt overalt i fotballen. Men minst i kvinnefotballen, så honnør til damene.   

Om ikke lenge kan Neymar eller Ronaldo eller noen andre av VM-stjernene løfte pokalen og feire at de er verdens beste fotballspillere. Det de ikke kan feire er at de er verdens beste forbilder.        

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse