Forhandlingene mellom fylkesrådsleder Willy Ørnebakk i Troms og fylkesordfører Ragnhild Vassvik i Finnmark er avbrutt, etter at Finnmark brøt forhandlingene om sammenslåing.

Veien videre for Troms og Finnmark – eller omvendt

Troms og Finnmark trenger en stor, felles sak som kan samle.

Ikke at jeg har noe med det, her jeg sitter. Men jeg kan ikke unnlate å tenke mitt når Stortinget nå har forseglet planene om sammenslåing av de to nordligste fylkene. Folket i nord har i realiteten bare to valg; fortsette å diskutere i fire år til og satse på at et nytt stortingsflertall skal oppheve vedtaket, eller gå i gang og få det gjort. Jeg heller så smått mot det siste.

Når man ikke er i forhandlingsrommet skal en være forsiktig med å være for sikker på hva som mangler og hvem som er dumme og slikt. Og ikke vet jeg sikkert hva som egentlig har blitt diskutert heller, men det kan virke som om navn og hovedstad har vært oppe, uten å komme ned igjen, i alle fall ikke på føttene. De nedenstående rådene er med andre ord kun sugd av eget bryst, de med innsikt i det som egentlig diskuteres kan med letthet bare blåse det vekk som innsiktsløst sprøyt – og ha helt rett. 

Nåja, likevel; det første jeg ville gjort var å begrave begrepet hovedstad. I disse to fylkene er Tromsø så gigantisk i forhold til alle andre, og så institusjonstung, at det aldri vil være tvil om at byen vil være et tyngdepunkt i den nye regionen. Men hva regionadministrasjonen angår er det vel ikke et påtrengende behov for å definere en hovedstad. Her er det mest sannsynlig bare å gå i gang – man har kontor i Tromsø og Vadsø, det må vel bare kunne fortsette omtrent slik i en ganske lang stund? Så får det bli et lite valg om man fordeler fagansvaret slik at hele avdelinger er samlet eller delt mellom geografiene, det er ingen stor beslutning. Om en regiondirektør for samferdsel har 20 medarbeidere i Tromsø og 12 i Vadsø er håndterbart – med god bruk av video og slikt burde det i alle fall være mulig å prøve. Så må man bare sørge for at lederansvar for de ulike avdelingene fordeles noenlunde likt. Politikerne er jeg ikke bekymret for, de må uansett være mer i lufta enn på kontoret - her burde det også kunne være ambulerende møtested ei tid. Hvilken politisk modell som velges trenger heller ikke være så vanskelig, gjør som Tromsø kommune og prøv litt av hvert. Det er bare i Alta at ting er skrevet i stein.

Det andre jeg ville gjort var å umiddelbart investere i et felles intranett. Det høres veldig kjedelig og bittelitt dyrt ut, men det er verdt både prisen og kjedsomheten. Den type arbeidsplasser vi her snakker om er av en slik karakter at folk i stor grad har datamaskinen som sin eneste utsikt gjennom dagen, og det er uhyre viktig at alle ser og opplever det samme når maskinen slås på om dagene. Samme arbeidsverktøy, samme informasjon, noe å samles over – så kan man sammen forbanne at det ikke virker, for eksempel. Hjelper å kunne være sur i lag.

Det tredje jeg ville gjort var å sette sammen et gigantisk reiseprogram. Alle, både politikere og byråkrater, må komme seg ut og rundt i den nye regionen. Nordlys får bare be om så mange innsyn i reiseregninger som de vil, og det får bare koste, men de som til daglig skal ta beslutninger om utslippstillatelser og hardt tiltrengte asfaltkroner til hullete regionveier (det blir vel det nye navnet på fylkesveiene) må nesten vite hva de snakker om. Tro meg, kunnskapen om hverandres fylker er langt lavere enn vi forestiller oss. Finnmarkinger fører seg med letthet i Tromsøs gatesystem, men ingen har vært i Grovfjord og hilst på ledelsen i Grovfjord Mek. Troms-folk har gjerne vært i Alta på turnering eller noe, men spør dem om Vester-Tana. En ting er at dette er nødvendig grunnkunnskap, en annen ting er hva det ville gjøre med politikere og byråkrater å komme seg rundt og se og snakke med folk og besøke bedrifter og institusjoner. Det kan være ganske avvæpnende.

Så må det snarest skaffes til veie en felles sak. Helst en stor en. Og hva kan vel da være viktigere enn å lansere et grundig prosjekt på hvordan vi skal binde regionen sammen kommunikasjonsmessig, og hva som skal være ferdselsårene til de internasjonale marked. Mest sannsynlig snakker vi da om en kombinasjon av vei, båt, fly og tog. Lager vi en smart pakke uten å gå oss fast i et togspor kan dette bli tidenes løft i nord.

Til slutt; noe må jo bare gjøres noe med navnet. Jeg heller til Nord-Norge, men for å unngå bråk, som man jo har nok av, kan det være fornuftig å se mot en enklere løsning. Troms og Finnmark, i den rekkefølgen, er det klart enkleste, og her kommer dette innleggets eneste øyeblikk der jeg skal appellere til det ene fylkets godvilje. Finnmark og Troms er språkmessig svakt, det minner om sunnmørsk navnetradisjon – Olav Kjell, for eksempel - og så umusikalsk er vi ikke her nord. Dessuten bryter det med en etablert navnetradisjon på fylkene, som har vært sør-nord, ikke omvendt. Sogn er sør for Fjordane, Møre er sør for Romsdal. Og når vi først er på Vestlandet er det nærliggende å sitere Boken: De siste skal bli de første – til å la akkurat dette fare.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse