FOLKEVANDRING: En gruppe migranter går i land på en gresk øy høsten 2015.

Veivalg for Arbeiderpartiet

En ny og strengere kurs i migrasjonspolitikken er helt nødvendig dersom Ap skal vinne tapte velgere tilbake.

Om kort tid legger Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg fram sin innstilling. Det som blir lagt frem, kan vise seg å bli avgjørende for partiets fremtid.

Det var migrasjonskrisen i 2015 som utløste en debatt om innvandringens bærekraft. Det har også forsterket krisen til de sosialdemokratiske partiene i Europa.  

Bølgen av mennesker fra Afrika og Midt-Østen, som ikke har krav på beskyttelse, har skapt en helt ny diskusjon rundt asyl-og flyktningepolitikken.

Også i Norge har Arbeiderpartiet vært rådville. Partiet har blitt oppfattet som vinglete og utydelige i den enkeltsaken som ved sist valg var aller viktigst for norske velgere. Men gradvis har det vokst frem en erkjennelse om hvor dysfunskjonelt dagens system i virkeligheten er.

Her er listen lang. Et eksempel er hvordan man bruke store ressurser på å ta imot unge menn, istedet for å hjelpe kvinner og barn i nærområdene. Det har lite å gjøre med en solidarisk flyktningepolitikk. 

Nå har et utvalg i Arbeiderpartiet – ledet av Masud Gharahkhani - utarbeidet et forslag til en helhetlig politikk som skal se migrasjon, immigrasjon og integrering i sammenheng. Selv om konklusjonene så langt ikke er kjent, har Gharahkani gjort en solid jobb med å sette krevende problemstillinger på dagsorden.

Svarene utvalget kommer frem til, og hvordan utvalgets arbeid blir mottatt i partiorganisasjonen, vil avgjøre om Arbeiderpartiet er i stand til å gjenerobre posisjonen som  bredt folkeparti.

Dypest sett handler det om Arbeiderpartiets kjerneoppdrag: Å utjevne forskjeller og bekjempe ulikhet. Både SSB og Brochmann-utvalget har tidligere adressert hvordan høy innvandring bidrar til sosial ulikhet. Og en av de viktigste driverne for høy innvandring, er familiegjenforening. Det er et av flere områder hvor det er behov for realisme og innstramminger.

En sosialdemokratisk tilnærming til innvandring, må ta utgangspunkt i velferdsstatens bærekraft. Norge har ikke råd til å importere mennesker som ikke deltar i det norske arbeidslivet, som blir avhengige av offentlige ytelser, og dermed heller ikke bidrar til å finansiere fellesskapsløsninger.

Samtidig må det rettes fokus på sosial kontroll og utenforskap. Ansvaret for at innvandrerere skal bli integrert i vårt samfunn, hviler ikke bare på majoritetsbefolkningen.

Det er riktig og viktig at innvandrere selv tar ansvar for å lære seg norsk, skaffer seg et nettverk utenfor egen befolkningsgruppe, og aksepterer hvordan vi i Norge forholder oss til kjønnsroller og likestilling.  Å legge opp til lange seminarer om dette, burde være helt unødvendig.

Et Arbeiderparti som strammer til i innvandrings og integreringspolitikken, kan trygt gjøre det med forankring i eget idegrunnlag. Det handler både om å bygge et sterkt nasjonalt fellesskap, skape like muligheter, og demme opp for farlige krefter på ytre høyre.

Hvis Arbeiderpartiet nå justerer kursen, vil mange hovere og ønske velkommen etter. Det er det slett ingen grunn til. Dersom et stort styringsparti legger øret til bakken og lytter til den norske befolkningen, er det noe alle innvandringsrealister må ønske velkommen. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse