Hva er konsekvensen av at Norge blir en mellomstor og velvillig militær aktør hvor forsvarshandel blir et mer sentralt politisk virkemiddel? spør Hedda Bryn Langemyr. Bildet viser forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide på omvisning i forbindelse med den såkalte "rollouten" av det første norske F-35 jagerflyet på Lockheed Martin-fabrikken i Texas i september 2015. Foto: Torgeir Haugaard / Forsvaret

Veivalgsmeldinga - en sikkerhetisering av utenrikspolitikken

En ansvarlig realisme i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk innebærer en større vektlegging av fredelige virkemidler og løsninger enn det Regjeringen gjør i sin nye stortingsmelding.

Norske interesser kan defineres både snevert og bredt - og vi er nødt til å minne om at det å følge folkeretten, utvide og styrke samarbeidet med naboland og andre land, samt fokusere på fred og stabilitet også er i en liten nasjons egeninteresse.

Når man leser Regjeringens melding om veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken blir fredsbevegelsens oppgaver fort åpenbare: Hvordan kan vi ivareta ikke-militære perspektiver og virkemidler i en verden som preges av usikkerhet, gjensidig frykt, militarisme og opprustning? Hvordan holde hodet kaldt overfor NATO og USA i en tid der disse samarbeidene oppleves som viktigere enn på noe punkt siden den kalde krigen? Hvordan sørge for at pragmatisme er et ord som faktisk betyr noe, og ikke blir en diffus fellesbetegnelse på en rekke ganske bastante sporskifter som til syvende og sist kan gjøre Norge til en mer offensiv og mindre selvstendig nasjon enn vi har vært tidligere? 

Det er tross alt åpenbare årsaker til at en norsk regjering, når den legger frem en slik melding i 2017, understreker vår egeninteresse i så stor grad som den gjør. At meldingen ser den samme uforutsigbare verdenssituasjonen som resten av oss og at den konkluderer deretter - at bistand styres mot regioner og land der vi har sikkerhetspolitiske interesser. At det settes tre streker under alliansene som er strategisk og historisk viktige for Norge. At hele språket i den forholdsvis kortfattede meldingen preges av at man ser for seg at det fort kan bli verre før den blir bedre. 

Vi lever ikke i noen radikalt annerledes verden enn Regjeringen gjør, men vi er nødt til å stille andre spørsmål. Når vi snakker om den såkalte “sikkerhetiseringen” av norsk utenrikspolitikk, mener vi at det pågår en overreaksjon mot opplevde trusler og at konsekvensene kan gjøre Norge mindre trygt. Vi mener at en liten, fredelig nasjon som i tillegg har vært ambisiøs nettopp på fredens vegne nå er på vei inn i en rolle vi har langt mindre kjennskap til og kunnskap om. Politikere som snakker om at Norge ikke lenger har råd til eller interesse av å bedrive en slags nasjonal jakt på den ene nobelprisen vi selv deler ut, må også bli minnet om at fredsarbeid, i motsetning til for eksempel luftkrig, er noe vi har tiår med tradisjoner for. 

Måten norske politikere blant annet har gått i sirkler rundt det å snakke om lærdommene fra Libya på og samtidig omfavner en rekke strategiske innkjøp, deriblant jagerflyene, som det eneste tenkelige valget gjør det naturlig å spørre om hva den nye normalen egentlig er. Hva er konsekvensen av at Norge blir en mellomstor og velvillig militær aktør hvor forsvarshandel blir et mer sentralt politisk virkemiddel, også for å sikre velferden (som Direktøren for NUPI, Ulf Sverdrup understreket under fremleggingen av meldingen)? Hva vil konsekvensene bli av den stadig eskalerende integrasjonen av Forsvaret inn i et felles USA-ledet militær kompleks, hvor Norge bistår med soldater langs NATOs østgrense, åpent diskuterer å delta i alliansens rakettskjold, og samtidig inviterer amerikanske tropper inn på semi-permanent grunnlag i Trøndelag? Der er påfallende hvor lite Norges rolle som ledd i det som av mange land oppfattes som en ekspansiv og militaristisk strategi fra NATOs side, blir diskutert her til lands. På sikt vil dette kunne bli et alvorlig problem for vår evne til kritisk å ta viktige valg i sikkerhetspolitikken under andre forhold.

Selvsagt forsøker veivalgsmeldingen å vektlegge Norges tradisjonelle rolle som forebygger og selvsagt uttrykker den et ønske om at fredelige løsninger skal vinne frem, men den er langt tydeligere i måten den snakker om de militære forpliktelsene Norge har i NATO-operasjoner. Noen kritisk refleksjon rundt hvorvidt Norge bidrar til å styrke eller heller uthule folkeretten gjennom vår vridning fra fredsbevarende FN-operasjoner til NATO-operasjoner i moderne tid, finnes ikke i meldinga. Dette er svært synd, all den tid Norge som småstat er fullstendig avhengig av en sterk internasjonal lovgivning som trygger småstater mot de store. Vi skulle gjerne ønsket en mer kritisk refleksjon rundt dette.

Nedrustningsarbeid får et eget kapittel i meldingen, det er bra. Dessverre ser vi samtidig at Norge i det siste har omfavnet rollen som hardliner og at Regjeringen tidlig, høylytt og overraskende aktivt, motarbeidet forbudsforhandlingene mot atomvåpen som begynte i FN i mars. På presentasjonen av meldingen fremstilte Brende det å jobbe for et forbud som en helt urealistisk idé i dagens landskap, og fullstendig i strid med norske interesser - trass i at en norsk regjering har invitert til tidligere runder om dette forbudet. At et overveldende flertall både i folket og på Stortinget er av en annen oppfatning, legges det mindre vekt på.  

Regjeringen tar til orde for et sterkere samarbeid både i Norden og med andre europeiske land, spesielt Tyskland. Det er positivt, og det vil forhåpentligvis føre til at vi både gjør oss mindre sårbare i forholdet til USA, og at vi styrker tilliten og samarbeidet i Europa med aktører som vi i utgangspunktet har mer til felles med. At Norge ønsker formannskapet i OSSE fra 2020 er et tydelig tegn på at det sivile arbeidet for sikkerhet og samarbeid skal vektlegges mer i tiden som kommer. Men ellers i meldingen er det altså ikke like tydelig at Norge aktivt leter etter alternativer til økt bruk av militær makt. Norske interesser kan defineres både snevert og bredt - og vi er nødt til å minne om at det å følge folkeretten, utvide og styrke samarbeidet med naboland og andre land, samt fokusere på fred og stabilitet også er i en liten nasjons egeninteresse.

I motsetning til en rekke andre politikkområder er ikke norske politikere spesielt glade i å skryte av store retningsendringer i utenrikspolitikken. Satsinger kan styrkes og omprioriteringer kan løftes fram, men begrunnelsen vil alltid være at de lange linjene videreføres. Påstanden er selvbekreftende - det er en videreføring av norsk politikk fordi det er politikken Norge fører. Vi ser det når Regjeringen forsvarer sin dreining av basepolitikken i nord og vi ser det når de snakker om omprioriteringer i det norske forsvaret. Endringene kommer utenfra - vi tilpasser oss simpelthen situasjonen. For de aller fleste er dette åpenbart ikke riktig. Norge har, både i forsvars- og utenrikspolitikken, gjennomgått et omfattende hamskifte siden slutten på den kalde krigen.

Børge Brende liker å kalle dette «ansvarlig realisme». Dette er et uttrykk som gjør nytten sin fordi det er akkurat så tomt og kjønnsløst til at det kan romme nær sagt hva som helst. Hvorfor var det mer «ansvarlig» og «realistisk» å bruke vold i Libya, som i dag har gjort landet til et arnested for terror og menneskehandel, enn det ville vært å søke en fredelig og diplomatisk løsning slik Den afrikanske union ønsket? Hvor er «ansvarligheten» bak et eventuelt rakettforsvar, som i ytterste konsekvens kan øke faren for atomkrig mellom NATO og Russland? Hvor er «realismen» i at 60 norske spesialsoldater i samarbeid med noen syriske opprørsgrupper, skal klare å bekjempe ISIL for deretter at de stille og fredelig skal legge våpnene fra seg?

I Norge er linjeskiftene større enn det veivalgmeldingen vil ha det til. Noe som fortjener langt mer diskusjon enn meldingen egentlig legger opp til. Og det er nok en grunn til at utenriks- og sikkerhetspolitikk bør være et hetere tema under høstens Stortingsvalg, enn det vi er vant med her til lands. Disse spørsmålene er for viktige til å overlate til snevre møter og drøftinger i lukkede rom.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer