HEDRES: Etter tjenesten for Norair i Libanon har Martinsen vært på en rekke utenlandsoppdrag. Han har også vært sjef for Luftforsvarets flygeskole på Bardufoss og sjef for Kystvaktens helikopterskvadron, 337 skvadron. I 2009/10 var han sjef for det norske helikopterbidraget (Norwegian Aeromedical Detachment) i Afghanistan. Han har også vært utstasjonert for FN i Sudan. Det gamle bildet viser Martinsen som helikopterpilot i Libanon. Begge foto: Forsvaret

Vel fortjent heder – i seneste laget

Hvordan har det seg at Forsvarets mange kvinner og menn som har gjort en uvurderlig innsats i utenlandsoppdrag, i tiår etter tiår har blitt oversett og ikke fått den anerkjennelsen de så åpenbart har fortjent?

Kjell Martinsen fra Tromsø var nylig tilbake i Libanon, der han tjenestegjorde som nokså fersk helikopterpilot for 39 år siden. «Det var rart å være der nede nå, uten å høre et eneste skudd», sier han.

I dag, på frigjøringsdagen 8. mai, som også er innstiftet som Veterandagen, blir Martinsen tildelt Forsvarets innsatsmedalje som en æresbevisning for en heroisk innsats. Medaljen får Martinsen for en helt spesiell hendelse som skjedde 18. april 1979.

Det var mange trefninger flere steder i Libanon denne dagen. I et av angrepene i Ebel es-Saqi ble Jarle Håvard Warberg (21) fra Evenskjer drept. En annen medsoldat ble hardt såret. Martinsen hadde bare vært i Libanon i vel to uker for Norair, det norske helikopterbidraget under UNIFIL-styrken, men meldte seg frivillig til å hente ut den sårede soldaten. Det var såpass urolig i området at verken israelerne, falangistene, PLO eller FN-styrken kunne garantere for sikkerheten til flyverne. Han selv forteller det slik i et intervju med Nordlys: «Jeg tok av uten klarering. Normalt skulle flightplan vært godkjent av Israel selv om vi fløy i Libanon. Den gang fikk vi ikke klarering til å fly. Heller ikke falangistene kunne garantere for sikkerheten. De sa at vi ville komme til å bli skutt på, og det ble vi». Men Martinsen stupte ned med Bell-UH B-helikopteret fra 4000 fot, fikk hentet den sårede soldaten og fraktet ham i sikkerhet til det norske feltsykehuset. Tidvis under heftig beskytning.

Det er altså 39 år siden. Etter tjenesten for Norair i Libanon har Martinsen vært på en rekke utenlandsoppdrag. Han har også vært sjef for Luftforsvarets flygeskole på Bardufoss, og sjef for Kystvaktens helikopterskvadron, 337 skvadron. I 2009/10 var han sjef for det norske helikopterbidraget (Norwegian Aeromedical Detachment) i Afghanistan. Han har også vært utstasjonert for FN i Sudan. I dag omtales Kjell Martinsen i forsvarskretser som en legende i helikoptermiljøet. Selv har han aldri opptrådt i særlig grad i offentligheten, og slett ikke i media. I så måte er det grunn til å tro at Martinsen er en av flere som med livet på spill har ytt uvurderlige bidrag og heltemodig innsats for Norge i krigsområder, men aldri fremhevet seg selv i etterkant. Det burde kanskje noen andre ha gjort, for lenge siden.

Det er flott og så utrolig fortjent at Martinsen og fire andre fra Norair-oppdraget blir hedret med Forsvarets innsatsmedalje i dag. Men dessverre sniker det seg inn noen vesentlige spørsmål med en bitter ettersmak. Hvorfor måtte det ta 39 år før dette skjedde? Hvordan har det seg at Forsvarets mange kvinner og menn som har gjort en uvurderlig innsats i utenlandsoppdrag, i tiår etter tiår har blitt oversett og ikke fått den anerkjennelsen de så åpenbart har fortjent? Det er lett å tenke at her ser vi en parallell til hvordan krigsseilerne fra 2. verdenskrig så alt for lenge ble neglisjert. Da de endelig ble hedret av det offisielle Norge var det gått så lang tid at bare svært få av dem fortsatt var i live.

Siden Tysklandsbrigaden i 1947 og frem til i dag, har over 100 000 norske kvinner og menn tjenestegjort i nesten 100 operasjoner i over 40 land. Flere av dem – over hundre – ga sitt liv i tjenesten. Så langt det er kjent, var oberstløytnant Siri Skare den siste. Hun ble drept da FN-kontoret i Mazar-e Sharif i Afghanistan ble stormet av væpnede demonstranter 1. april 2011. Mange har også blitt skadd og enda flere har hatt det vanskelig etter å ha kommet hjem fra krigshandlinger i utenlandstjeneste. I lang tid ble disse i liten grad tatt vare på når de vendte tilbake etter traumatiske opplevelser. Mangelen på forståelse for veteranene fra politiske og militære myndigheter varte skammelig lenge. Det går en lang og skremmende linje av unnlatelsessynder på myndighetsnivå overfor de som dro ut på vegne av Norge. Både militære og politiske norske toppledere har mye å svare for i så måte.

Dette er behørig dokumentert i boken «Fredsnasjonen Norge», skrevet av journalisten Kristoffer Egeberg (selv veteran fra Kosovo). Egeberg forteller inngående både om det militære og politiske spillet som foregikk på toppnivå mens norske kvinner og menn opplevde krigens dramatikk i land langt vekk fra fredelige Norge. Noe av det mest rystende er fortellingen om den politiske elitens vegring mot å innrømme at våre soldater faktisk deltok i krig. For fredsnasjonen Norge skulle jo bare utføre fredsbevarende operasjoner, ifølge norske myndigheter. Denne løgnen holdt man fast ved inntil for ikke så mange år siden.

Tåkelegging av denne typen førte også til at man på høyeste myndighetsnivå ofte ikke hadde satt seg inn i situasjonen i de land og områder norske tropper ble sendt ut til. Glanseksempelet på denne selvpåførte uvitenheten er selvsagt det tragikomiske prosjektet da en kontingent med 76 personell i 1992 ble sendt til Somalias hovedstad Mogadishu, utstyrt med bl.a. ullundertøy, vintertelt og skismurning. Det var jo tross alt vinter i Norge da materiellet ble klargjort. Men i Mogadishu var det 50 plussgrader i skyggen, og nordmennene, som knapt hadde med seg relevante våpen, havnet i et intensivt og blodig krigsscenario med tungt utrustede militser fra det øyeblikk de ankom. Bare flaksen, kombinert med stor oppfinnsomhet og mot, gjorde at alle i den norske kontingenten kom fra det med livet i behold.

Dessverre er det fortsatt malurt i begeret, også på en gledens dag. Vi har mye å takke Kjell Martinsen og alle dem som dro ut for. Mange ofret mye for å gjøre verden tryggere for alle oss andre. Kristoffer Egebergs siste linje i boka om fredsnasjonen, oppsummerer det enkelt: «De tjente Norges interesser samt NATO og FNs interesser, og de gjorde jobben sin. Så er spørsmålet om de som sendte dem, gjorde sin».

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse