KAOS: Bildet er tatt morgenen 15. september 2008 og viser kaoset ved New York Stock Exchange, verdens største aksjemarked. Samme dag går investeringsbanken Lehman Brothers konkurs og finanskrisen er et faktum. Foto: Reuters/NTB Scanpix

Venstresidas spektakulære kollaps

Venstresida fikk en historisk sjanse. De brukte den ikke. I stedet har vi kunnet bivåne en politisk bevegelses spektakulære kollaps, skriver Nygård.

Det som skjedde 15. september 2008 var at rovdyrkapitalismen viste sitt sanne ansikt for hele verden. Tusener av amerikanske familier som hadde boliglån hos Lehman Brothers og andre banker som gikk med i dragsuget, ble hjemløse nærmest over natta.

Det er ti år siden nå. 15. september 2008 gikk den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers under med et brak som rystet, ikke bare den internasjonale finansverden, men hele det kapitalistiske systemet. Krisen som oppsto ble til en finansiell og politisk tsunami som skyllet inn over hele kloden. I globaliseringens tidsalder ble knapt noe land uberørt, men de verste konsekvensene av finanskrisen var det de vestlige økonomiene, og deres nærmeste asiatiske makkere, som fikk smake.

Lehman brothers-konkursen førte til et blodbad på børsene over hele verden. Også norske finansinstitusjoner sto overfor potensielt store tap. Statens pensjonsfond hadde ved årsskiftet 2007-2008 investert i aksjer i Lehman Brothers for 515 millioner kroner. Oljefondet og statens valutareserver eide ved årsskiftet 2007-2008 obligasjoner i Lehman Brothers for 4,7 milliarder kroner. I tillegg hadde oljefondet 270 millioner i valuta plassert hos Lehman. Oljefondet og valutareservene eide andre Lehman-obligasjoner for nesten 1,8 milliarder kroner. DnB NOR hadde lånt ut 145 millioner kroner til Lehman Brothers. Og Storebrand Livsforsikring bokførte et tap 15. september 2008 på 72 millioner kroner som følge av konkursen.

Men dette var bare et pust i sivet i forhold til konkursrasene i USA og andre deler av verden. Og samtidig som de blodrøde tallene fra verdens finansinstitusjoner tikket inn og markedene stupte, ble det kjent at toppsjefen i Lehman Brothers hadde fått en bonus  i 2017 tilsvarende 126,5 millioner kroner. Mange andre tilknyttet banken brukte de siste timene før kollapsen til på kynisk vis å karre til seg store verdier på bekostning av bankens kunder. (En av spillefilmene som i ettertid ble laget om finansskandalen i september 2008, «Margin Call», har spesielt fokus på nettopp disse transaksjonene. Kanongod film. Anbefales!)

Det som skjedde 15. september 2008 var at rovdyrkapitalismen viste sitt sanne ansikt for hele verden. Tusener av amerikanske familier som hadde boliglån hos Lehman Brothers og andre banker som gikk med i dragsuget, ble hjemløse nærmest over natta. Det var den amerikanske arbeiderklassen som mottok det hardeste slaget fra bandittene i finanssfæren. I et land uten vidtfavnende sosiale sikkerhetsnett, ble konsekvensene fryktelige for de som sto nederst på rangstigen allerede. Og hele verden fikk nå en leksjon i hva som var kostnadene ved det kapitalistiske systemet. Klasseforskjeller, økonomiske kriser, voksende ulikhet, utrygghet og utenforskap.

Aldri før, i tiden etter andre verdenskrig, hadde kapitalismekritikerne på den internasjonale politiske venstresida opplevd en mer gylden anledning til å samle støtte i kampen mot det ganske så uregulerte kapitalistiske systemet, mot høyresidas markedsliberalisme og mot pengeveldet. Venstresida fikk en historisk mulighet i fanget! Men hva skjedde? Ti år etter den kapitalistiske kollapsen sitter vi med fasiten: Ingenting har endret seg!

Kapitalismen lever i beste velgående, Trump er president i USA, finanskapitalen styrer globalt, mens den politiske venstresida ligger med brukket rygg. Lammet, splittet og uten innflytelse. Noen amerikanere, Bernie Sanders-leiren, ble riktig nok sosialdemokrater.  Men i stedet for et oppsving for venstresosialistene og andre kapitalismekritikere, er det siste tiåret preget av høyrekreftenes markante fremgang. Og da snakker vi attpå til om høyreekstreme og ofte militante demokratiforaktere som har vokst seg såpass sterke at de stadig oftere preger nyhetsbildet både i Europa og i USA. Finanskrisen skapte Tea Party og beredet grunnen for Trump.

Venstresida fikk en historisk sjanse. De brukte den ikke. I stedet har vi kunnet bivåne en politisk bevegelses spektakulære kollaps. En selvpåført sådan.

Den klassiske sosialismens totale nedsmelting har skjedd parallelt med at venstresida har byttet ut arbeiderklassen med alskens minoriteter, slik den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama har påpekt. Klassetilhørighet har blitt byttet ut med personlige identiteter, definert etter kjønn, rase, religion, seksuell orientering etc. etc. Disse gruppene har så splittet seg raskt opp i enda mindre minoriteter. Mørkhudede transpersoner må selvsagt organisere seg for seg selv. De har jo ikke de samme problemene som hvite transpersoner. Og katolske, mørkhudede transpersoner har sine egne, spesielle problemer, som selvsagt krever en egen organisasjon. Sånn fortsetter det bare.

Minoritetene er altså sterkt voksende. Nye minoriteter dukker opp som sopp etter regnvær. I USA finnes det nå en aktiv minoritet som nylig har organisert seg for å stå imot samfunnets diskriminering: Korte menn.

På den politiske venstresida har det lenge vært god latin at alle slike minoriteter må få støtte, ettersom de er diskriminert av samfunnet. Hvis utviklingen i de store, kommunistiske statene ikke maktet å sette alt som forbindes med sosialisme i evig vanry, er identitetspolitikken nå i ferd med å gravlegge de sosialistiske ideene for godt.  Det gjør den ved å fokusere monomant på – nærmest helliggjøre – alt som skiller oss, og kaste over bord alt som forener oss. Det som kunne vært sosiale og politiske kollektiver, er med venstresidas velsignelse i ferd med å bli en uendelig ansamling av personlige identiteter.

Det tok mange år før den vestlige finansskuta var helt på fote igjen. Etterdønningene har faktisk vart gjennom de fleste årene siden det store krakket i 2008. Det store spørsmålet nå, er når – ikke om – det kommer en ny krise. En av guruene i JP Morgan, USAs største finansinstitusjon, sier ifølge DN i forrige uke: «Avanserte dataalgoritmer og aksjeroboter kan utløse den neste krisen». Og han spår bråk: «… den neste finanskrisen kan føre til de verste opptøyene på 50 år».

Det er vel grunn til å frykte at dersom det blir store opptøyer, blir det de høyreekstreme som går i første linje. Venstresida er formodentlig opptatt med å protestere mot diskrimineringen av korte menn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse