Verdien av kunst er større enn å gå på åpninger og konserter.

Hvem tar ned ballen for å sikre varig vekst for verdien av kunst? Det nytter ikke å si at det er viktig å spise epler, om ikke produksjon, distribusjon og formidling er varig på plass, slik er det med kunst og. FN slo fast, våren 2013, «at mennesker har rett til å skape og å se kunst». Hvorfor dette punktet kom inn i menneskerettighetserklæringen, sier sitt.

Uttalelsen understreker det vi slo fast på 1700 tallet, at kunst har, og er, en verdi for menneskelig eksistens. Interessen for å definere hva kunst er stadig aktuell. Aktører som jobber med tildelinger, formidling og forvaltning av kunst har en svært ansvarsfull rolle da de gjennom sine silingsmekanismer synliggjør for offentligheten hva de mener er av kunstnerisk verdi. Men verdien av kunst er på et langt høyere plan enn bare hvordan vi har organisert vårt ansvar for kunst eller ei, og det er det FN slo fast våren 2013.  

Det vi vet er at kunst, dokumenterer, underholder, griper morgendagen, definerer vår samtid og forteller oss hvilket samfunn vi lever i. Kunst skaper identitet, bygger omdømme og er en kunnskapsoverfører. Det er en stor rolle å fylle for kunstprodusenter. Men samfunnet har og et ansvar for å ivareta verdien av kunst. Dette ansvaret har mange ansikter. I stortingsmeldinger, kulturløfter, kommuneplaner, i vedtekter osv. står det, at kunst er viktig, at det skal satses på kunst, at kunst er limet i samfunnet osv.

Kulturnæringskonferansen, i regi Kultur og næringsdepartementet, i Tromsø 2014 viste et fragmentert kunstansvar, og i april avholdes det nok en kulturnæringskonferanse, denne gang i Kristiansand. Men hvem tar ned ballen, for å sikre varig vekst på bruk av kunst, og bidrar med det som skal til for å få varig vekst? 

Enkeltstående tiltak fastsatt av byråkratiske regler, med haltende vurderingskompetanse, bidrar ikke til trygge rammer for varig vekst, og ivaretakelse av verdien av kunst, heller diskutable rammer. Det krever stabilitet og infrastruktur for det som skapes ut fra kunstproduksjonens premisser. Likevel er det en bransje som oftest er overlatt til enkle støtteordninger en periode, til institusjoners skapelse av skaperen, til kunstnernes egne steg, banking på dører med spørsmål om å slippe inn. 

Hvem vil ta ansvar for tiden det tar å skape kunst, og all prøvingen og feilingen? Hvem vil ta ansvar for å invitere kunsten inn som deltaker for samfunnsutviklingen? Det er ikke sånn at når kunstproduktet er ferdig, så er festen klar. Det er vel litt naivt å tro at man skal komme gratis til dekket bord hver gang? Verdien av kunst er varig, og vårt ansvar ligger å tilrettelegge og å gjøre bruk av verdien.

Det er her kunsten trenger en trygg infrastruktur, som fristiller kunstneren til å skape, i den tiden det tar å produsere, og i arbeidet med å gjøre bruk. Hvem skal være med å betale for den usynlige arbeidstiden? Neste gang du ser et maleri, eller er på en konsert, så ikke glem at det du ser, og det du hører er et produkt av mange timers, måneders og års arbeid, emosjonelt og fysisk. Derfor er det viktig å ta et steg tilbake å starte en holdningskampanje på «Verdien av Kunst». Vet vi det, så slipper vi å forvare kunstens verdi, men kan starte arbeidet med å ivareta, utvikle og innovere dens verdi. 

Hva må til for å ivareta kunstens verdi? Jeg drister meg i å si, åpenhet på bruk, sprenge grenser for bruk, å ha mulighet til å konkretisere bruk av kunst. Samfunnslivet må invitere kunsten inn, å være åpen for hva kunst kan tilby, selv om man selv tror at «vi i denne bransjen har ikke bruk for kunst». Å være åpen for å forstå kunstens verdi må være første steg for å sikre varig vekst for alle parter i samfunnet på ulike måter.

Som all profesjonalisering, trengs det da en kompetanse, som kan bygge ned synlige og usynlige mekanismer mellom kunst, stat og næring. Dette krever kunnskap og kompetanse om kunsten og samfunnet, og den gjensidige avhengigheten. Det er en egen profesjon, som ligger sterkt i blant annet kunstsosiologien. 

Verdien av kunst er større enn å gå på åpninger og konserter. Vi trenger en infrastruktur som legger til grunn kunnskap om bruk, og hva kunstkompetanse faktisk er ment å være brukt til, nemlig å kommunisere. Kunst kan kommunisere fra veldig mange ståsteder. 

Gjennom arbeidet med KunstcentralenNord har jeg gjort en markedsundersøkelse, finansiert av Innovasjon Norge, på bruk av kunst. Kunstfeltet fikk spørsmål om de mente at de hadde god infrastruktur rundt sin kunstproduksjon, og samtlige svarte nei. På spørsmål om de ble kontaktet av næringslivet for å gi tjenester, svarte 80 prosent nei.

Næringslivet fikk spørsmål om de hadde kontaktet kunstnere for bruk av deres kompetanse, samt spørsmål om hvorfor de eventuelt ikke kontaktet kunstlivet. Svar: «at de ikke visste hvordan de skulle bruke kunstnerisk kompetanse», samt at de ikke visste hvor de skulle henvende seg for å få tak i tjenesten. Grunnene til det kan være mange, og et svar kan leses i boken «Vârdet av Konst», at verdien av kunst må forstås før bruken av kunst som en deltagende samfunnsaktør kan nå sitt fulle potensial. Verdien av kunst er større enn hva vi tror. Kunnskap om bruk er derfor viktig for å ta i bruk verdien av kunst.
(innlegget er noe forkortet)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Vårt samfunn er i stadig utvikling.

0
0

I anledning årets stortingsvalgkamp, så har den såkalte verdidebatten blitt viet ekstra oppmerksomhet. For «verdipartiet» KrF er selvsagt det en gylden anledning til å få fram budskapet om de «kristne verdier».

4
96