Kristendom – slik den praktiseres i vårt samfunn – er et utdøende fenomen, slik jeg ser det, det er altfor mye formalisme og ubegripelige gamle anekdoter. Foto: Terje Pedersen

«Verdier under press»

En revitalisering av norsk kristendom som kulturkjerne er et håpløst prosjekt.

Et samfunn, en livsform, en kultur er i stadig forandring, gjenkjennelig over et tidsrom på samme måte som et menneskeliv er, dynamisk, tidsbestemt. Når jeg tenker på mitt liv her i landet og i flere utland, så vil jeg si at Norge 2017 er mer likt Sverige 2017 enn Norge 1950. Det gjelder mest iøynefallende det materielle, man kan bare tenke på alle de maskiner, apparater, forbindelser, teknikker og muligheter som ikke fantes den gang. Men også mentaliteten var annerledes den gang. Jeg er f. eks ikke i tvil om at folk var ærligere og mindre tjyvaktige. Hvis du efterlot sykkelen, eller mistet en pengeseddel på et bestemt sted, så ville det være ekstraordinært – det kom i lokalavisen – hvis den fremdeles ikke lå der når du kom tilbake noen timer senere, eller dager efter. Alle trodde på en god fremtid, og alle trodde på Gud, mer eller mindre. Med «alle» mener jeg noe sånt som 95%. Jeg var 20 år før jeg traff en troende ateist. Og hva betyr «Gud»? Det visste vi ikke den gang, og det vet vi fremdeles ikke. Men «Gud» var ikke bare noe voldsomt stort og vanskelig metafysisk, «Gud» betød også at det var en bestemt orden i tilværelsen, det var ikke opp til hver enkelt å plukke fra et stort virkelighetens og oppfatningenes smørgåsbord. Som det nu er.

Nylig har vi sett i media kjente politikeres bekymring for «presset mot norske verdier». Kanskje mest interessant er en publisert samtale mellom Høyre-statsråd (kultur) Helleland og SP-topp Borten Moe. Interessant fordi de begge sogner til tradisjonsbaserte partier, men er diametrale motsetninger i det meste av praktisk politikk. Er deres uttrykk «norske verdier» det samme som jeg har beskrevet ovenfor? Bare delvis, tror jeg. Det virker som de to politikerne tenker på muslimske innvandrere som bringer inn i samfunnsdebatten og samfunnslivet en helt ny tilnærming, bl.a. basert på sin konsekvent monoteistiske tro. Og de tenker på norske humanetikere og deres organisasjon som ser ut til å oppfatte sitt oppdrag som det å bekjempe den historiske sammenheng mellom kristendom og norsk kultur – formulert som «norske verdier» av de to politikerne.

Jeg er naturforsker, jeg interesserer meg først for fenomenene og dernest for spekulasjonene. Jeg ser et samfunn hvor folk har det materielt bedre enn noen gang før i vår historie, men at på tross av dette fins det fortsatt fattige. At det florere med «livsproblemer» som skjærer tvers gjennom økonomiske klasser, at en fjerdedel av befolkningen er innom en psykiater i løpet av livet, at storparten av de som sitter på legens venterom de er ikke der pga sykdom eller skade, men fordi de ikke får til livet sitt (og det kan selvfølgelig ikke legen gjøre noe med, i alle fall ikke i løpet av de minuttene de er tildelt per pasient), at mediene er tungt basert på reportasjer om vold og sex – som i stor grad har erstattet erotisk kjærlighet mellom voksne mennesker som bindemiddel og kommunikasjonsprinsipp.

Alt dette er selvfølgelig ikke noe norsk fenomen, men er noe som sees og oppleves i de fleste vestlige land. «Norske verdier» er en liten del av dette, i tillegg til sånt som språk, historie, naturnærhet sport, et bra demokrati, flaks – alt sammen noe som i bemerkelsesverdig grad har motstått tidens tann – men er supplert med nykommere som praktisk materialisme, underholdnings-kjør, misforstått urbanitet, nyordninger, eksperimentering med alt mulig – bare ikke det viktigste.

Å vende tilbake til «gamle dager» er naturligvis ikke veien fremover. En revitalisering av norsk kristendom som kulturkjerne er et håpløst prosjekt. Kristendom – slik den praktiseres i vårt samfunn – er et utdøende fenomen, slik jeg ser det, det er altfor mye formalisme og ubegripelige gamle anekdoter. Kristendommen i sin urform er en revolusjonær ide, å komme inn til kjernen i livet og tilværelsen via troen på en bestemt persona. Den er eksempel på en åndelig tradisjon som tar menneskets behov av mening på alvor, og dét behovet er ikke døende, men behøver i vår tid en fundamental revitalisering. Og hvor finner vi enden av tråden i et slikt nøste.

Jeg er ikke glad i uttrykket «verdi» i denne forbindelse, det er mangetydig og har dessuten bare oppside. Men likevel er jeg nesten sikker på at jeg i sak er enig med Helleland og Borten Moe – hvis vi bare kunne finne et bedre begrep. Derimot er jeg dypt bekymret over at den vestlige livsform utvikler seg i en retning av dans rundt smørgåsbordet, - sivilisasjon uten kjerne. Å finne en felles vesentlig tro og kjerne er også politikk, faktisk en helt sentral del av sivilisasjonens mål, dermed også politikkens mål. Hvordan vi skal introdusere søking efter mening som en essensiell del av politikkens mål, det forstår ikke jeg. Men vi må ikke slutte å tenke på saken, ikke slå oss til ro med at den praktiske hverdag og «levestandarden» er nok. Da går det galt med oss.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer