God stemning mellom ordførerne Fred Flakstad (t.v.) i lille Torsken kommune og Geir Inge Sivertsen i store Lenvik under en debatt om kommunereformen i høst.

Vi er alle senjaværinger

Det har nok også å gjøre med at dette er folk som kjenner hverandre fra før, som har samarbeidet med hverandre om mange interkommunale ordninger i regionen og som respekterer og stoler på hverandre.

Mens forhandlingene om sammenslåing av Troms og Finnmark fylke står i stampe, så går tilsvarende sammenslåingsprosess atskillig hyggeligere for seg mellom de fire kommunene Lenvik, Tranøy, Berg og Torsken i Midt-Troms som skal bli til Senja kommune. Stemninga er god. Ermene er brettet opp, og stadig flere brikker kommer på plass.

I disse fire kommunene var det aldri noen tvil om hva navnet på den nye kommunen skulle være. På fylkesnivå er det de som sier at navnet på den nye regionen i nord ikke er en viktig sak, men det er det. Navnet handler om identitet, geografi og stolthet – og gir et signal om hva man vil med den nye kommunen eller det nye fylket.

I senjaregionen er det en inngrodd skepsis mot at Finnsnes som by og kommunesenter skal dominere og grabbe til seg for mye av penger og vekst, på bekostning av bygdene i distriktene - omtrent slik som Tromsø later til å framstå for mange i Finnmark. Særlig blant folk på yttersida av Senja har «Finnsnes» blitt uttalt med et tonefall som til forveksling ligner et skjellsord, og dersom politikerne i Lenvik – som er den desidert største kommunen i sammenslåinga - hadde gått inn for at den nye kommunen skulle hete Finnsnes, så hadde sammenslåingsprosessen gått i fullstendig vranglås før den var begynt.

Navnet Senja favner alle i de tre minste kommunene, samt øybefolkninga i Lenvik. På fastlandet, som i Rossfjord, på Finnsnes og Aspelund, føler man seg nok ikke like mye som senjaværinger, uten at det har ført til noe bråk. Alle innser at Senja er det riktige navnet, og at Finnsnes (som teknisk sett ikke ligger på Senja) likevel er «hovedstaden» i den nye storkommunen. Overført til fylkesnivå tilsier dette at Finnmark er det riktige navnet, og at Tromsø likevel er «hovedstaden».     

I likhet med Finnmark, hvor flertallet var mot sammenslåing, så sa også Torsken kommune nei til kommunesammenslåing. Og de ble, som Finnmark, vedtatt tvangssammenslått. Politikerne i Torsken har likevel gått inn i sammenslåingsprosessen med positive holdninger og et ønske om å få til noe som blir bra for folk. «Vi forholder oss til vedtaket og sitter ikke på gjerdet fordi vi er i mot. Vi vil være med på det som skjer og forme det til det beste for våre innbyggere», sier ordfører Fred Flakstad, som opplever at motstanden mot sammenslåinga avtar i takt med at prosessen går framover.   

Et ankepunkt mot sammenslåinga har vært frykten for demokratisk underskudd for folk i småkommunene når de blir «slukt» av storebror Lenvik – som får mer enn tre fjerdedeler av befolkninga i Senja kommune. Dette problemet har man langt på vei løst ved å bestemme at det nye kommunestyret skal ha så mange som 45 representanter, et antall på nivå med Tromsø som har 47. Tromsø har til sammenlikning 75.000 innbyggere, mens Senja får 15.000 innbyggere. Et stort kommunestyre sikrer distriktene representasjon, og sammen kan distriktsrepresentantene motvirke en sterk Finnsnes-dominans og sentralisering i viktige saker. Trolig vil de kunne påvirke utviklinga i regionen mer enn de kan som separate kommuner i dag.

Et annet ankepunkt er frykten for tap av kommunale arbeidsplasser i småkommunene. Her er det slått fast at ingen skal miste jobben, selv om en del administrativt ansatte får andre stillingstitler og arbeidsoppgaver. Ingen skoler, barnehager eller sykehjem skal legges ned, og paradoksalt nok kan den lange avstanden fra yttersida av Senja til sentrum på Finnsnes virke til yttersidas fordel også på sikt. For når det blir for langt og tungvint å pendle langs smale og skredfarlige senjaveier, så må de kommunale tilbudene og tjenestene opprettholdes lokalt. Det er tilbud som ligger nærmere sentrum som først kommer under press når det skal effektiviseres og spares penger. På samme måte burde Øst-Finnmark stå seg godt i et nytt fylke, og trenger ikke å være så redd for «tromsøsuget».  

Generelt er sammenslåingsprosessen i senjaregionen preget av god stemning og godt gemytt. Den politiske organiseringa med formannskapsmodell og utvalg er bestemt, og over nyttår skal nye kommunale ledere på plass. Allerede er toppsjefen klar. Hogne Eidissen blir rådmann i den nye storkommunen. En ekte senjaværing som kjenner folket både på yttersida og innersida av øya, og som har ambisjoner om å gjøre Senja til en «superkommune».

Det er fortsatt mye som skal avklares de neste to årene som kan bli vanskelig, men så langt virker denne sammenslåingsprosessen lovende. Det har nok også å gjøre med at dette er folk som kjenner hverandre fra før, som har samarbeidet med hverandre om mange interkommunale ordninger i regionen og som respekterer og stoler på hverandre.

Men kanskje enda viktigere er det at det gror fram en ekte tro på prosjektet, også blant dem som egentlig er (eller var) mot sammenslåing. Det er en aksept av at man sitter i samme båt, og en tro på at man skal finne fram til gode løsninger – noe som i bunn og grunn bare handler om at alle innbyggerne skal ha gode tjenestetilbud uansett hvor de bor i den nye kommunen.

Og med navnet Senja i boks, som alle i båten er stolte av og kan synge høyt i kor, er det mye lettere å få mannskapet til å ro i samme takt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse