De aller fleste herrer i sin presumptivt beste alder har et vanvittig forhold til et eller annet engelsk fotballag.

Helt siden vår egen tids morgen har vi kommunisert, fortrinnsvis verbalt. De første månedene i overkant verbalt, ifølge våre foreldre. Til alle parters tilfredshet blir de fleste av oss mer strukturert med årene. Men en og annen skrikhals gir fremdeles ustrukturert lyd fra seg, og gjør sitt ytterste for å få innsatsen kategorisert inn under politiske ytringer.

Hvorfor kommuniserer vi? Det antas at det er to moment som driver oss: Først og fremst ønsker vi å slå fast hvilket standpunkt vi har tatt i en konkret sak. Markere ståsted. Eller revir, alt etter som. Dernest er det nok mange av oss som kommuniserer fordi vi gjerne ønsker å oppnå en fordel. Da gjelder det å være selektiv med tanke på hva man kommuniserer, og hva man ikke videreformidler. Bare sjekk ut politikerne, dette er deres fremste redskap.

Men la oss nå forlate politikken en stakket stund. Vi kaster oss i stedet over fotballen, og på dette feltet kommuniseres det. Til gagns! Aller best uten ball! Om det minst vesentlige i verden, selv om noen umiddelbart vil arrestere meg her og parkere meg på glattcelle. Med et uavklart antall kampers karantene. Og det er engelsk fotball som gjelder, må vite. Har man funnet et lag som man vil stå last og brast ved, så står man fast ved laget. Selv om det har falt så lavt i divisjonene at man nærmest må sokne etter det.

OK, jeg har min egen historie med engelsk fotball. Det er bare å få det overstått. Vi er ved tippekampens spede begynnelse, og det var en herre som stod fram som komplett umulig for motspillerne. Vi snakker selvsagt om målmannen Gordon Banks, denne muren som utgjorde bakerste mann hos Stoke. Hin hårde Gordon hadde visuelt en framtoning som om han var plukket opp fra lossegjengen på havna. Men han begikk fantastiske ting, bare spør en viss Pele. Helt siden han måtte gi seg etter en motorsykkelulykke, har jeg til enhver tid benyttet sjansen til å framsnakke Gordon. Mens laget Stoke for min del får seile sin egen sjø sånn cirka midt på tabellen.

La oss imidlertid se på segmentet herrer i sin presumptivt beste alder. De aller fleste av disse har et vanvittig forhold til et eller annet engelsk fotballag. Og gir kompromissløst uttrykk for dette, gjerne i matpausen på jobb. Frode Øverli, mannen bak Pondus, kan sette seg ned i kråa på spiserommet på hvilken som helst arbeidsplass når han skal finne stoff. Når nevnte segment gir uttrykk for eget lags fortreffelighet, dreier deg seg ikke om kommunikasjon. Snarere verbal plakatoppslåing. Man hamrer løs med løsslupne og uforpliktende positive påstander om eget lag. Alternativt manglene ved motstanderen man skal møte i helga. Alle har sine meningers mot. Det kan imidlertid såes tvil om man kan bruke Hamsuns beskrivelse av nordlendingers språk: «Det var ravgalt inntil kunst, men det uttrykte deres meninger.»

Så har vi reklamebransjen med sin snodige måte å kommunisere på. Det kommuniseres i ord og handlinger, i håp om at vi skal kommunisere tilbake via pengeboka. For tida er kreativiteten spesielt stor når det gjelder innsalg av mobilabonnement, gjerne via en flom av visuelle snutter på TV. Jeg humrer litt av den tvilsomme kjernefamilien som kjører rundt i en sliten folkevognbuss, hvis passasjerer har varierende kreative påfunn og løsninger. Men jeg lar meg ikke imponere av ungjenter hvis budskap er å hoppe rundt i en søledam. Og som ber meg skifte abonnement umiddelbart. Helst i går.

Da er det enklere med øvelsen samtaler til hverdags. Gjerne rundt et kafebord over en kjeft kaffe. Her slenges det ofte ut påstander som gjerne ikke lar seg etterprøve. Jo mer sensasjonelt, jo bedre. Man tar essensen av samtalen med seg hjem, bearbeider den for å kunne formidle videre senere. Gjerne grundig filtrert av fortelleren. Det gjelder å kunne holde samtalen i gang, og da kan det komme impulsive plusser og minuser. Men svært få vil vedkjenne seg at det egentlig dreier seg om sladder.

I gitte situasjoner kan man få mye sagt ved å holde kjeft.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det har vært mye diskusjon om sametingspresidentens nyttårstale, fordi den var på norsk og ikke på samisk. For meg som ikke snakker samisk var det en ærlig og god tale, som også viste behovet for en styrket satsning på samisk språk og kultur.

0
110

Kommentator Tone Jensen i Nordlys har sterke meninger, men få og svake tanker. I en kommentar i  Nordlys 16. januar under tittelen ”Det grønne skiftet – en politisk floskel” serverer hun en usedvanlig tynn suppe basert på en artikkel hun har lest i VG.

2
81