Hvor mange industriarbeidere kjenner jeg?

«Han som ikke leser noe som helst er bedre opplyst enn han som kun leser aviser». Det hevdet USAs tredje president Thomas Jefferson, etter å ha vært gjennom en særdeles skitten valgkamp i 1800.

I etterdønningene av en enda skitnere valgkamp er det nok mange som vil si seg enige med Jefferson. For nesten samtlige etablerte medier, nesten samtlige kommentatorer, nesten samtlige lederskribenter hadde lite annet enn forakt til overs for Donald Trump, og trodde Hillary Clinton til slutt ville vinne.

Jeg var en av dem, og selv om jeg i min siste kommentar før valget definitivt åpnet for at Trump kunne vinne, trodde jeg det innerst inne aldri.

Spørsmålet jeg – og mange av mine kolleger – må stille oss i ettertid er hvorfor?

Noen har alt begynt å fordele skylden: Hillary tapte fordi hun er kvinne. Trump vant fordi mange amerikanere kan så lite om samfunnet. I sum: Det amerikanske folket er verken modent nok eller opplyst nok til å fatte en fornuftig beslutning.

Dette er stort sett hule og innholdsløse forklaringer. Og de stemmer ikke med fakta.

Trump har åpenbart appellert til flere enn sinte, hvite menn. Forbløffende mange kvinner stemte på ham. Også høyt utdannede kvinner. Mange latinoer gjorde det samme, ja, selv muslimer stemte på Trump.

Moderate muslimer som Asra Q. Nomani, stifter av Muslim Reform Movement. I Washington Post forklarer hun hvorfor: Som enslig mor har hennes helseutgifter steget dramatisk under Obamacre, dessuten var Trump den eneste av de to som tok islamsk radikalisme på alvor.

Slike stemmer fantes åpenbart også før valget. Så hvorfor oppdaget vi dem ikke? Hvorfor overså vi denne «tause majoriteten», og så bare rasister, kvinnehatere og idioter?

En grunn er nok at de var tause. Kanskje fordi vi egentlig ikke var interessert i å høre på dem. Eller fordi vi aldri møtte dem.

En gang var journalister en slags intellektuelle renovasjonsarbeidere, ilandrevne sjøfolk og halvstuderte røvere som fintfolk krysset gaten for å unngå å møte. Nå er vi både dannet og utdannet, og selv en del av de finere kretser.

Igjen, ta meg. Hvor mange industriarbeidere kjenner jeg? Hvor mange rengjøringshjelper? Vaktmestere? Kassadamer? Og hvor mange professorer, politikere og pengefolk?

Hvor vi sitter, bestemmer i stor grad hva vi står for, og selv sitter jeg nokså godt i det. Mange, både i det journalistiske og det politiske miljøet vil kjenne seg igjen i dette.

Er vi blitt en så integrert del av den styrende eliten, at vi kun evner å se verden gjennom dens briller? I så fall er vi i ferd med å miste kjernen i vårt samfunnsoppdrag.

En som har stilt seg selv lignede spørsmål er Berkley-sosiologen Arlie Hochschield. Hun oppdaget plutselig at hun ikke kjente et eneste menneske fra sørstatene, ikke ett medlem av Tea Party-bevegelsen og ikke én arbeider.

Hun bosatte seg deretter fem år i et av Louisianas fattigområder, der hun intervjuet en lang rekke mennesker. De fleste var overraskende gjestfrie mot byliberaleren og glade for å bli lyttet til. Opplevelsen endte opp i boka «Strangers in their own land» - Fremmed i eget land.

Hochschield mener de fleste analytikere undervurderer betydningen av følelser i politikken. Følelser trumfer alltid fakta, sier hun til danske Weekendavisen. Alle mennesker har en dypere historie, som ikke lar seg lese ut av økonomiske nøkkeltall.

Det er den som har drevet så mange over til Trump: De for hvem det ikke lenger er en selvfølge at deres barn får det bedre enn dem. De som føler at deres livssyn og livsstil blir latterliggjort. De som opplever en demografisk nedtur, at det blir færre og færre av dem.

Hva har så dette med oss å gjøre, kan du spørre? Norge er ikke USA, vi har ikke de enorme økonomiske og sosiale forskjellene som der. Nei, men vi er i ferd med å få dem. I de fleste andre europeiske land finnes det politikere med samme appell som Trump.

Å tro at vi er immune mot en slik utvikling er naiv innbilning. Raskt økende sosiale forskjeller, raskt fallende oljepriser, sterkt økende innvandring, en velferdsstat som knaker i sammenføyningene. Vi kan få en norsk Trump, eller Geert Wilders før vi aner det.

Alt for mange svarer på de utfordringer dette gir både journalister og politikere, ved å dra demokratiet i tvil. Er nå demokratiet egentlig egnet til å løse de store problemer vi står overfor? Enten det dreier seg om klimakrise, finanskrise eller innvandring.

Er ikke folket for uopplyst til å kunne bestemme over slikt? Er det ikke bedre at de som kan bedre, bestemmer for dem?

Disse holdningene var med på å legge grunnlaget for Trump, og makter ikke vi å kvitte oss med dem, vil de legge grunnlaget for en norsk Trump.

I stedet må vi ta inn over oss folkets bekymringer, og ta dem på alvor. Bekymringer over økende avstand mellom makta i Oslo og resten av landet. Over arbeidsplassene som forsvinner til andre land. Over en innvandring som utfordrer manges normer, og tar andres jobber.

Å ta folks bekymringer på alvor betyr ikke å dele dem, det handler om å bry seg, om å forstå og om å lytte. Hochschield forteller at idet hun viste vilje til å «krabbe over empativeggen» ble hun møtte med både varme og takknemlighet, og flere av de hun intervjuet ble etter hvert hennes gode venner.

For det er det som skjer i møtet mellom mennesker. Viser du den andre respekt, får du gjerne respekt tilbake. Og etter hvert kanskje enda mer.

Her ligger lærdommen fra Trumps seier, for både journalister og politikere. Begynn å snakke med folket, ikke bare om dem. Oppsøk de du er mest uenig med, hør på dem, men snakk også til dem. Det handler ikke om å bli enig, det snakker om å bli hørt.

Så kan vi kanskje om noen år heller stolt sitere Thomas Jeffersons ord fra før en skitten valgkamp hadde gjort ham desillusjonert: «Om jeg fikk bestemme hvorvidt vi skulle ha en regjering uten aviser, eller aviser uten en regjering, ville jeg ikke nøle et øyeblikk med å velge det siste».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Fiskeriminister Per Sandberg har frekkhetens nådegave. Når trålernes forpliktelser ikke fungerer, velger han å fjerne dem. Det er som en skulle oppheve fartsgrensene i trafikken fordi noen kjører for fort.

0
3

I fjor var det 100 år siden Rekvik skole ble oppført. Jubileumsboka handler om elever og lærere, foreldre og samfunn, økonomi og sågar storpolitikk.

1
14