I Tromsø krangler vi. Kverulerer. Det er ikke småtteri vi krangler oss bort fra.

Vi er nødt å bygge. Og vi politikere må samarbeide for å få det til. Vi må med andre ord både bygge og snakke. Og utfordringen med debattklimaet nå, er at det er reell fare for at vi snakker oss inn i en ny E-8 krise. Hvis det skjer, så er det ikke bare Kvaløya som er i spill. Da er også de andre veiprosjektene som nå er i planlegging i Tromsø by, i fare for ikke å få finansiering før om veldig veldig veldig mange år.

For hva er det mest prekære for Tromsø nå? Er det å få veg til Håkøya eller er det å få ny veg til Kvaløya? 

Staten har etablert konseptet bymiljøavtaler mellom staten og byene, for å sikre 0-vekstmålet med miljøvennlige løsninger for fremtidig bybygging. Ingen har foreløpig signert slike avtaler, men Trondheim er kommet langt, og er i ferd med å signere. Det gir dem 3760 millioner friske kroner fra staten. Rekordhøy pengesum i vegnorge. I Tromsø står vi muliggens ved et vegskille disse dager. Vi kan velge å fortsette å krige om traseer, og vi kommer til å være sikret en eneste sak - at vi ikke får bygd det vi trenger å bygge. Milliarder staten ønsker å bidra med til Tromsø vil være utelukket. De sendes til Bodø. Eller til Oslo. Til Bergen.

For i Tromsø har vi annet å gjøre. Her krangler vi. Kverulerer. Det er ikke småtteri vi krangler oss bort fra. For næringslivet koster bilkøen i Breivika 600 millioner hvert år. Den letteste måten å fjerne denne vanvittige kostnaden, er at Tromsø posisjonerer oss slik at staten er villig til å inngå en bymiljøavtale med oss. For å få en slik avtale, så må vi gjøre noen vurderinger, og fatte noen beslutninger. En av dem er Kvaløya. Hvilken løsning skal vi velge? Skal vi velge den som minst sannsynlig kan kombineres med en bymiljøavtale? Eller skal vi velge den som mest sannsynlig kan kombineres med en bymiljøavtale?

Påstandene om at Håkøya er like sannsynlig som alle andre alternativer, gjorde at vi hadde behov for å få sjekket ut om prinsippene for inngåelse av bymiljøavtaler var på tur å bli endret. Det skjer jo av og til, at politikere endrer tidligere vedtak. På møtet i samferdselsdepartementet forleden fikk vi en klar melding. Den klare meldingen var at prinsippene som ligger til grunn for disse avtalene, ligger fast.

Men vi fikk også en uklar melding. “Vi kan ikke utelukke at Håkøya kan være en del av en slik bymiljøavtale. Vi lukker ingen dører”. Det er et ærlig svar og også et naturlig svar. For bymiljøavtalene er individuelle. Ulike forhold i de enkelte byene. Ulike avtaler for alle byene. Politisk ledelse i samferdselsdepartementet lukker ikke døren for Håkøya som en del av en slik avtale, men deres egen etat advarer Tromsø mot Håkøya. Den samme etaten vil også advare sin egen ledelse når vi etterhvert møter dem i forhandling om en bymiljøavtale.

Som byrådsleder kan jeg ikke anbefale kommunestyret å satse på en løsning som staten selv også advarer sterkt mot, når vi er så avhengig av deres støtte. Men vi kan velge å ta sjansen. Arbeiderpartiet kunne fattet den andre beslutningen. At vi skulle ta sjansen. Selv om det ville være forbundet med stor risiko. Risiko for å miste en bymiljøavtale, og dermed miste finansiering for ikke bare Kvaløya, men også ny tverrforbindelse, sykkelveger, kollektivfelt, og alle andre enkeltprosjekter, som er en del av det arbeidet som er lagt ned i prosjektet transportnett Tromsø.

For prinsippene for inngåelse av bymiljøavtale ligger fast. De blir ikke endret. De prinsippene er det Samferdselsministeren har instruert statens vegvesen å bruke. De finnes skriftlig, og kan distribueres hvis noen er i tvil. Statens vegvesen har gjort jobben de er bedt om å gjøre. Basert på disse prinsippene, har de laget såkalte indikatorer for inngåelse av bymiljøavtaler. Det er disse indikatorene som gir Håkøya dårlig score.

Kommunestyret skal nå fatte endelig vedtak i saken. Men Tromsø kan komme til å snuble i vår egen grusomme krangleboble. FRP anklager meg for løgn. Høyre er rasenede og har ingen tillit. Det er utfordrende, fordi vi tilslutt trenger å jobbe sammen for å sikre en bymiljøavtale. Det behovet har vi uansett hvem som er i regjering. For regimer kommer og regimer faller. Og vegbygging er de prosjektene som tar lengst tid å realisere.

Jeg vurderer fortsatt Håkøyforbindelsen til å være fremtidsrettet, både som bydel og som fremtidig kontakt mot Finnsnes og Harstad, i en ny hovedfartsåre til erstatning av dagens E6. Ingen byer i Nord-Norge vokser så sterkt som det Tromsø gjør. Vi bygger en liten kommune hvert år, i antall nye innbyggere. 45 minutter fra Finnsnes til skisportanlegget i Håkøybotn. Det er langs kysten de største verdiene våre kan realiseres. Det er også her de viktigste ferdselsårene bør ligge. Skal vi gjøre et slikt grep i fremtiden, så må vi starte planleggingen nå, for vegbygging tar tid. For noen veger tar det 5 år, for andre tar det 35 år.

Regjeringens mann i Samferdselsdepartementet utelukket ikke Håkøya i sitt møte med oss forleden. Men han henviste til Paris-avtalen da han konkluderte med at regjeringen ikke vil bli mer liberal i sine krav overfor norske byer når de skal inngå bymiljøavtaler. Han har en klode å berge. Vi har en by å bygge.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
13