Det blir stadig lengre mellom de som ikke vil ha jernbane.

Debatten om jernbane i nord er interessant, på en rekke ulike plan. 

Det mest iøynefallende er hvordan folkemeningen nordpå har endret seg i løpet av få år. En ny meningsmåling viser at 80 prosent i Troms støtter kravet. Endelig er folket i nord på sporet av toget, etter at de siste skinnene ble lagt i 1962 (Fauske til Bodø). Folk flest finner seg ikke lengre i de gamle hersketeknikkene om “det bor så få folk der oppe” eller “dere må velge mellom vei og bane”. 

Ofotbanen er landets mest lønnsomme jernbanestrekning, og det er en økende forståelse for at det kan en bane mellom Narvik, Harstad og Tromsø også bli. Det handler ikke om passasjerene, men om varene og godset som skal ut til de store markedene.

Folkemeningen er en ting, en annen ting er hvor mye som har endret seg blant toneangivende folk i næringslivet. Det gjelder for eksempel den innflytelsesrike sjefen i Agenda Nord-Norge, Roger Ingebrigtsen, som har gitt Høyre og Erna Solberg det klare råd å satse på jernbane i Norges store ressursregion. Men også i sjømatnæringen er det en gryende erkjennelse av at klimafokuset - og dermed også tiden - jobber for slike prosjekter.

Det er altså slett ikke uvanlig å møte ledere i nordnorsk næringsliv som møter jernbane med et åpent sinn, og ikke argumenterer imot på refleks, som tidligere.  Da snakker vi altså ikke om strekningen Fauske-Tromsø, som vil bli for kostbar. Men Narvik-Tromsø, med sidearm til Harstad. Samt Kirkenes-Rovaniemi.

For ikke å snakke om det store politiske skiftet. Hvem hadde vel trodd at en førstekandidat for Høyre i Troms skulle omtale jernbane fra Narvik-Harstad-Tromsø, som et «framtidsrettet og lønnsomt prosjekt»?

Men det var nettopp det som skjedde på åpent møte om jernbane i Tromsø torsdag kveld, da Høyre-toppen Kent Gudmundsen trådte frem som, hva skal vi si, en tydelig tilhenger av jernbanen.

Det virker som om alle partiene i Troms, med et mulig unntak av Frp (som ikke stilte på toppmøtet om jernbane) nå er enige om at det må gjennomføres en reell konseptvalgutredning i NTP, og ikke som tidligere, venstrehåndsarbeid fra Jernbanedirektoratet som kan legges bort i en skuff.

Dette viser de store politiske endringene som har skjedd i løpet av kort tid. I aksen Tromsø, Harstad og Narvik (med nærområder) bor det 230.000 mennesker, nesten halvparten av Nord-Norges befolkning. I den pågående valgkampen fornemmer politikerne at det er en dårlig sak å være mot noe som har vekket nordlendingens rettferdighetssans.

Og der stadig flere i tillegg mener at både ny teknologi og den formidable økningen av eksporten fra nord, gjør jernbane mer relevant enn noensinne. Å være for at Troms og Finnmark, som eneste del av Norge, i fremtiden skal stå helt uten et CO 2-fritt-alternativ, har rett og slett blitt en politisk tapersak.

Også strekningen Kirkenes-Rovaniemi fremstår som et strategisk viktig prosjekt for Norge. Her presser Finland på. Og det er neppe fordi de er fantaster og drømmere i Helsinki. Men fordi de tenker forretninger knyttet til handel og transport av varer i nord. Tilgang til Barentshavet vil bli gull verdt for finnene.

En slik forståelse har en lengre vei å gå i vårt eget land, selv om 80 prosent av de norske havområder befinner seg nord for polarsirkelen.

Men debatten om jernbanen til Tromsø og Harstad sier også mye om de interne spenningene i vår egen landsdel. For å overbevise de i sør, må man normalt sett først overbevise sin egen landsdel.

Og det er der prosjektet tilsynelatende har et alvorlig handikap, dersom man legger til grunn at en omforent landsdel er avgjørende for gjennomføringen. For det som synes helt klart, er at politikere, media og næringsliv i Nordland ikke kommer til å løfte en finger for at jernbane fra Narvik til Tromsø, med arm til Harstad blir realisert en gang i fremtiden.

Reaksjonene er forbløffende forutsigbare, og handler om at prosjekter settes opp mot hverandre. Først og fremst vei mot bane. Og Ofotbanen (dobbeltspor) og Nordlandsbanen (elektrifisering) kontra bane i Troms.

Den underliggende og egentlige grunnen handler trolig om å hindre at Nord-Norges største by og vekstmotor kan få enda en knallsterk vekstimpuls. Tromsø må for all del ikke få det Narvik og Bodø allerede har.

Nord-Norge er ikke skrudd slik sammen av man kan påregne støtte fra et samlet Nord-Norge til et jernbaneprosjekt med endestasjon i Tromsø.  Allerede nå ser vi tydelige tegn til at ideen vil bli aktivt motarbeidet i nordnorske omgivelser. Det er kanskje ikke så mange andre steder i verden det ville skjedd, med tanke på den store utbyggingen av høyhastighetstog på alle kontinenter. Også i land med topografi som likner den norske, for eksempel Canada.

Jeg tror alle som har observert nordnorsk samfunnsdebatt over tid, kjenner lusa på gangen. Togskinner som i virkeligheten er enormt viktig for nasjonen vil i Nordland bli nullet ut som lokale Finnmark og Troms-prosjekter.  Det har, for å si det forsiktig, formodningen mot seg at en fylkesråd eller ordfører fra Bodø reiser til samferdselsministeren i Oslo og snakker varmt om toget til Tromsø.

Jeg har derfor en mistanke om at SVs Torgeir Knag Fylkesnes og Senterpartiets Sandra Borch har helt rett i sine observasjoner.  Å forsøke å mobilisere et samlet Nord-Norge bak saken, er å lage seg et unødig hinder på veien. Her må man først og fremst gjøre jobben selv. Seigt, strategisk og målrettet i forhold til partiorganisasjoner, Stortinget og statsråder.

At den brede enigheten i Troms nå ruller videre som et politisk enkeltspor, er et godt utgangspunkt for den jobben som må gjøres de neste årene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Ønske om et sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

0
0

Troms og Finnmark står foran mange spennende og vanskelige valg de neste månedene. Målet med sammenslåingen er at regionen skal få mer innflytelse over sin egen framtid.

1
89