- Vi er redde for at det er flere Tysfjord-saker der ute, skriver artikkelforfatterne som startet det journalistiske gravearbeidet i overgrepssaken. Foto: NRK

Vi startet Tysfjord-saken … og nå er vi redde

Når et samfunn svikter på flere plan, skal journalistene være der «for å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep».

I ettertid konkluderer vi med at det kun er én hovedgrunn til at Tysfjord-saken kom på trykk i VG: Tillit mellom mennesker. Mellom kilder og journalister.

For to år siden startet vi arbeidet med å finne ut av omfanget av seksuelle overgrep mot barn i Tysfjord.

11 kvinner og menn fra Tysfjord fortalte i VG Helg i sommer sine historier om seksuelle overgrep. Totalt er det snakk om 47 historier fra kvinner og menn, som hevder å ha blitt utsatt for overgrep i barne- og ungdomsårene i løpet av de siste tre tiårene i samme kommune.

Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen blogget nylig om sin bekymring for at den ene journalisten etter den andre forsvinner ut dørene på grunn av nedskjæringer. Olufsens blogg dreier seg om kårene for gravende journalistikk.

Ressurser til å gå i dybden

Slik vi ser det, er spørsmålet hvor mange av dagens journalister som gis mulighet til å gå i dybden i en tid der produksjonspresset bare blir større, og som velger å jobbe med en så ressurskrevende øvelse som gravejournalistikk på frilansbasis. Svaret er ytterst få, etter vår vurdering.

Tysfjord-overgrepene kunne slik sett ha blitt bevart som en hemmelighet. Vi vil i denne artikkelen synliggjøre hvorfor Tysfjord-saken likevel kom på trykk i landets mest leste avis denne junidagen.

Vår kjennskap til at Tysfjord kunne ha utfordringer knyttet til overgrep mot barn, var bakgrunnen for at vi høsten 2014 valgte å gjøre de første undersøkelser i kommunen som del av et fordypningsemne i vår master i journalistikk på Høgskulen i Volda. Vi var ikke ferske journalister. Vi har erfaring fra blant andre VG, NRK og TV 2.

Dysset ned og tiet om

I undersøkelsesfasen fant vi ut følgende: Basert på politianmeldelser og avsagte dommer i Ofoten tingrett var det ingenting som tilsa at Tysfjord hadde et overgrepsproblem i den skala vi kjenner til i dag. Vi fikk også et klart inntrykk av at seksuelle overgrep mot barn ble dysset ned og tiet om i Tysfjord-samfunnet.

I ettertid konkluderer vi med at det kun er én hovedgrunn til at Tysfjord-saken kom på trykk i VG: Tillit mellom mennesker. Mellom kilder og journalister.

Det handler om å skape tillit. Og å være til å stole på. Det handler også om å være et medmenneske. Å bry seg. Sørge for at alle får tilbud om profesjonell hjelp. Still deg spørsmålet: Hvorfor skal en Tysfjord-kvinne for første gang fortelle om det verste hun er blitt utsatt for til to journalister?

Seks Tysfjord-kvinner og én mann fortalte oss høsten 2014 om overgrepshistorier som både skal ha rammet dem selv som barn og andre. Alle syv ønsket at historiene skulle bli publisert i et av riksmediene. Dette – i tillegg til vår kjennskap til flere titalls andre konkrete personer som også skal ha blitt utsatt for overgrep som barn – gikk vi til VG med. VG ønsket et samarbeid.

Tillitsbygging tar tid

Tillit mellom kilder og journalister er underkommunisert, slik vi ser det. Det er ikke noe du har, men noe du kan få. Tillitsbygging tar tid. Hvor lang tid det tar, kommer an på kildens budskap og journalistens tillitsbyggende ferdigheter.

Spørsmålet er om kilder vil velge å åpne seg for journalister som har begrenset med tid til tillitsbygging og kanskje også begrenset kunnskap og ferdigheter på området.

Viktigheten av tillitsbygging bør få større oppmerksomhet i norske redaksjoner og journalistutdanninger enn tilfellet er i dag. Dersom ikke journalister makter dette, risikerer man at ingenting skjer.

Konsekvensen kan bli at seksuelle overgrep mot barn og andre alvorlige forhold, kan fortsette å skje i det skjulte.

Som ansatte og frilansere i et titall norske redaksjoner siden slutten av 90-tallet, har vi ikke opplevd noe søkelys på tillitsbygging mellom journalister og kilder.

Journalistene skal beskytte enkeltmennesker og grupper

Så hva er vi redde for? Vi er redde for at det er flere Tysfjord-saker der ute. Barn som vil bli utnyttet grovt, og som vil bli plaget av angst og depresjon fordi problemene ikke fanges opp. Mennesker som i voksen alder ikke orker å stå opp for en ny dag. Det var dette vi så. Det er dette vi ser i Tysfjord i dag.

Når et samfunn svikter på flere plan, skal journalistene være der for «å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre», som det heter i pressens eget etiske regelverk: Vær varsom-plakaten.

En Tysfjord-kvinne fortalte inngående om sin barndom. Midt i arbeidet med saken fikk vi en tung beskjed: hun hadde valgt å ta sitt eget liv. Denne artikkelen dedikeres til henne.

Dette innlegget ble først publisert i Aftenposten.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!