Der bråkmakerne fram til 1970-tallet ble tvunget til å finne sin plass i et samfunn der fagbevegelsen sørget for å trekke dem med, har mange av deres likesinnede de siste tiårene blitt ivaretatt av en velferdsstat finansiert av oljepenger og inntektsskatt betalt av de som en gang var deres klassekamerater. Disse folkene utgjør en viktig del av grunnfjellet i Fremskrittspartiet, skriver Gunnar Thraning. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Vi som svikter

Misnøyen med det etablerte og mistroen til store deler av det politiske miljøet også i Norge er urovekkende.

Vi trodde egentlig ikke at vi ville måtte forholde oss mer til dem, de som hadde null respekt for læreren og medelevenes ønske om ro i klassen da vi for mer enn fire tiår siden var ungdomsskoleelever.  Men de er jommen dukket opp igjen, nå på sosiale medier.  I mellomtiden har de gjennomført «livets harde skole» ifølge egen Facebookprofil.  

Egentlig synes de ikke å ha fulgt mye med i timen i den skolen heller, men plasserer likevel seg selv i sine kommentarer på dårlig norsk på Facebook skyhøyt over særlig to grupper, nemlig de av oss som valgte å ta høyere utdanning og selvfølgelig også over våre nye landsmenn.  

Livets skole er her i landet blitt langt mindre krevende enn det den var.  For de fleste av «bråkmakerne» fra ungdomsskolen har den vært relativt kurant å surfe gjennom sammenlignet med de anstrengelsene mange av oss andre har vært gjennom for å kvalifisere oss for jobber der samfunnet har hatt behov for oss.  Der bråkmakerne fram til 1970-tallet ble tvunget til å finne sin plass i et samfunn der fagbevegelsen sørget for å trekke dem med, har mange av deres likesinnede de siste tiårene blitt ivaretatt av en velferdsstat finansiert av oljepenger og inntektsskatt betalt av de som en gang var deres klassekamerater. 

Disse folkene utgjør en viktig del av grunnfjellet i Fremskrittspartiet.  Det var derfor ikke overraskende at mange i Høyre, særlig blant den eldre garde, med god grunn var skeptisk da man i 2013 inngikk samarbeid i regjering med Fremskrittspartiet.  I ettertid synes vel de fleste Høyrefolk at det prosjektet har gått overraskende bra.  Men særlig dramatikken de siste ukene, som foreløpig har kulminert med Sylvi Listhaugs avgang som justisminister, kan være et varsel om at vi kan ha urolig vær i vente.  

En meningsmåling laget for TV2 like etter at Listhaug trakk seg viste at hele 20,6% av de spurte svarte at de ville gitt sin stemme til Fremskrittspartiet om det hadde vært valg i dag.  Hver femte nordmann lar altså innvandringsspørsmålet, som ikke lenger utgjør noen akutt «trussel», avgjøre hvem de synes bør styre landet.  Det skjer i en tid der den norske befolkningens utdanningsnivå aldri har vært høyere, vi aldri har hatt det bedre økonomisk og boliglånsrenten og arbeidsledigheten aldri har vært lavere.  Men også i en tid der et verdisyn som har vært grunnleggende og i stadig utvikling i store deler av Europa i flere hundre år settes under press i mange land og der populistiske ledere stemmes frem av velgerne. 

Misnøyen med det etablerte og mistroen til store deler av det politiske miljøet også i Norge er urovekkende.  Sylvi Listhaug har lyktes med å gi et eksisterende ulmende hat mot Arbeiderpartiet fornyet styrke.  Det er vanskelig for meg å forstå hva som kan være grunnlaget for dette hatet som bidrar til å destabilisere det norske samfunnet.  Særlig siden det synes å oppstå blant mennesker som tilhører en gruppe hvis foreldre og besteforeldre ble løftet fram av i første rekke nettopp Arbeiderpartiet.

Det har vært tradisjon for å søke konsensus på tvers av partigrenser når viktige avgjørelser tas i Norge.  I store, viktige saker har Arbeiderpartiet og Høyre funnet sammen for å sikre varige løsninger.  Det vellykkede samarbeidet mellom Høyre og Fremskrittspartiet i regjering og den samtidige svekkelsen av Arbeiderpartiet ser ut til sammen med endringene i styrkeforholdet mellom partiene generelt å utfordre denne konstruktive måten å jobbe på og gir nye muligheter for «splitt og hersk».  

Kommune- og regionreformen er et eksempel på en «tung» sak der man ut fra historien skulle forvente at Arbeiderpartiet og Høyre ville stå sammen om en omforent løsning, men vi kan konstatere at Høyre har valgt å gjennomføre dette prosjektet selv om Arbeiderpartiet var mot å bruke tvang.  En alternativ måte å se det på er at Arbeiderpartiet endte opp med å stemme mot en reform partiet egentlig er for.

I Acer-saken var Arbeiderpartiet skyteskive for Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum.  Vedum fremsto svært aggressivt i en debatt på NRK med Arbeiderpartiets energipolitiske talsperson Espen Barth Eide etter at Arbeiderpartiet i Stortinget sist uke stemte sammen med regjeringspartiene slik at forslaget om norsk tilslutning til energisamarbeidet i EU og tilslutning til energibyrået Acer fikk solid flertall.  Arbeiderpartiets stortingsgruppe valgte i sin stemmegivning å imøtekomme forventningene fra Brüssel og dermed trosse svært tydelige signaler fra grasrota i partiet og fagbevegelsen. 

I noen saker fremstår Arbeiderpartiet slik man kunne forvente ut fra historien.  I andre sammenhenger vinglete og svakt.  Partiet har i motsetning til tidligere problemer med å holde troppene samlet og velger i flere sammenhenger å ikke lytte til klare råd fra den for partiet svært viktige fagbevegelsen. 

Senterpartiet fisker som Sylvi Listhaug i rørt vann.   Etter å ha mislyktes med å nå målet om å få til et regjeringsskifte sist høst ser Senterpartiet ut til etter mange år igjen å være klare for å ta noen kamper med Arbeiderpartiet gjennom å fokusere på problemstillinger rundt Norges forhold til EU.  En eventuell ny front mot Arbeiderpartiet vil komme i tillegg til partiets bevisste motarbeidelse av stortingsvedtak og stadige oppfordringer til omkamper.   

Det er ingen dristig spådom å anta at Sylvi Listhaug vil overta som leder av Fremskrittspartiet i løpet av få år.  En situasjon der Fremskrittspartiet under Sylvi Listhaug oppnår rundt 25% oppslutning, både Høyre og Arbeiderpartiet blir liggende på i overkant av 20% og Senterpartiet fortsetter fremmarsjen er ikke et helt usannsynlig valgresultat i 2021.  Da kan forholdene bli uoversiktlige.  

Den retningen som Sylvi Listhaug (akkompagnert av heiarop fra en bitter Carl I. Hagen) forsøker å trekke Fremskrittspartiet i, kan sammenlignes med Senterpartiets spill under Trygve Slagsvold Vedum.  For Fremskrittspartiet er tradisjonelt viktige saker som samferdsel og eldrepolitikk skjøvet helt i bakgrunnen.  Listhaugs demagogi og narsissisme har lenge fått lov til å dominere offentlig debatt.  

For meg er det lite som tilsier at Arbeiderpartiets oppslutning igjen skal kunne nå gamle høyder.  Tidene har forandret seg, de tradisjonelle kampene er vunnet og sluggerne i partiapparatet og fagbevegelsen er borte.  Veien ligger åpen for dem som vil mistenkeliggjøre motivene til og latterliggjøre de mange som har oppnådd posisjoner i Arbeiderpartiet uten å ha en yrkeskarriere bak seg utenfor politikken.    

For å klare å opprettholde en fortsatt stabil utvikling i Norge tror jeg at det vil være av stor betydning at Arbeiderpartiet og Høyre samlet klarer å opprettholde en oppslutning i folket på over 50%.  Det kan vise seg å bli utfordrende.  

Mange av de som klager og er ufine i sine kommentarer på Facebook lar det gå utover akademikere generelt.  Kan det være at de har grunn til å være skuffet over oss?  

For er det ikke slik at vi som var svært så motiverte og aktive i samfunnsfagtimene i videregående skole for flere tiår siden i jakten på seksere for å kvalifisere oss for opptak ved NHH, NTH (NTNU) eller medisinstudiet på en måte har meldt oss ut?  Har vi ikke egentlig overlatt til de som ikke hadde en sjanse til å matche vår interesse og forståelse for sammenhenger å holde orden på styringen av samfunnet?  

Dersom Norge også i fremtiden skal være blant verdens beste land å bo i, kan ikke de flinkeste fortsette å ha nok med sitt og overlate styringen til de nest beste.  Også du bør snart stille deg selv spørsmålet om på hvilken måte du kan engasjere deg for å redusere grunnlaget for fortsatt vekst for «misnøyepartiene». 

God påske!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse